Slakteriene er svært restriktive med å vise fram slakteprosessen.
– Siden vi legger såpass mye arbeid ned i å skjule drapet på dyret, tolker jeg det som en kulturell skam, sier Runar Døving, professor i sosialantropologi ved Markedshøgskolen i Oslo og forsker ved Statens institutt for forbruksforskning. Ifølge Døving har skammen sitt utspring fra industrialiseringen av jordbruket på slutten av 1800-tallet. Fra at gårdene slaktet dyra sine selv, gikk næringen over til å samle kjøttproduksjonen i egne slakterier. Samtidig oppsto en romantisering av bondelivet, et pastoralt bilde der velfødde sauer og okser rolig spankulerte rundt på enga og smattet fornøyd hele veien til slakterbenken.
– Dermed fikk vi et misforhold mellom idealbildet og hvordan virkeligheten faktisk arter seg. Det er naturlig nok mye bråk og dramatikk når det skal avlives massevis av dyr. Selve transformasjonen fra dyr til kjøtt er vanskelig å takle for mennesket, sier han. Slakteriene ble flyttet bort fra der det bodde folk, og romantiseringen fikk fortsette.
Les resten av artiklen her.