Hinsides nostalgi

Nede på en vakker lang sandstrand står Strandbaren – en lekker liten kasse i glass – som takket være sine fine plassering og nette materialbruk tar minimalt med plass, men som like fullt signaliserer at den må romme noe interessant.

Hva gjør et så moderne stykke arkitektur her ute mot den ugjestmilde Nordsjøen? Hvem har funnet på dette? Det virker jo helt aparte.

Når du går inn, er det som å komme inn i en verden du håpet også fantes i Norge, men som du hittil bare har fått oppleve under fremmede himmelstrøk. Her inn stemningen tett, og nesten litt urban. Maten er enkel, men frapperende god. Så går du ut og ser innover, og der ligger en lang rar slange av et hus gravd inn i terrenget. Det er et hotell, men det er ganske spesielt. Du ser bare frontfasadene på rommene, som alle går rett ut i terrenget. De har en liten utendørs forstue, men det finnes ikke felles gangarealer eller andre konvensjonelle løsninger. Det heter Sub-huset og er kanskje Norges rareste og mest intelligente hotellkonsept. Når du vender blikket oppover i heia ser du noe annet, det vil si, du ser det bare så vidt. Der ligger det om lag 20 hytter, alle med kortsidene vendt ut mot havet, og alle tegnet over samme lest. I grå ubehandlete paneler, og med skånsom plassering i terrenget tar de forbausende liten plass rent visuelt. Et nennsomt system av gangstier knytter dem sammen og gjør adkomsten til fots veldig enkel.

På baksiden av knausen er det en bilvei og en parkeringsplass, og det er der folk parkerer, foran hyttene er det umulig.

At jeg liker det jeg ser og opplever er fint, men viktigere er at det fungerer, også økonomisk. I løpet av de få årene Stokkøya Sjøsenter har eksistert, har det blitt gradvis mer populært, selv i de mer brutle norske årstidene er Stokkøya blitt et sted som frekventeres. Det er som om alle de fagre visjonene for turisme og reiseliv i distriktene her er blitt realisert.

Årsakene til suksessen ligger helt sikkert i at eierne ikke bare har en profesjonalitet med hensyn til drift og utvikling av et reiselivsprodukt; de har også våget å være originale og ikke bare kopiert det som er standardmalen for slike prosjekter. En tidligere campingplass ved stranden har dannet selve utgangspunktet for ekspansjonen.

Da eierne begynte å sysle med tanken om å gjøre noe mer ut av beliggenheten tok de kontakt med det Trondheimsbaserte arkitekturfirmaet Pir II. De har vært sparringspartnere og formgivere fra og med Strandbaren som første bygning ble oppført i 2005 og frem til i dag. Det Pir II har gjort her ute er unikt. De har klart å gi en ganske stor utbygging – i alle fall etter norske målestokker – en ekstremt dempet tilstedeværelse. Det har de fått til gjennom å legge bygningene optimalt i forhold til terrenget. De har ikke tilpasset terrenget bygningene, men heller tilpasset bygningene terrenget. Dessuten har de satset på moderne arkitektur. De har ikke gått i den vanlige fellen med å kopiere eller simulere de eldre husene i området. De har ikke vært opptatt av sprosser på vinduene og saltak. De har søkt integritet i selve arkitekturen og heller latt terrenget gi de tunge føringene.

Resultatet er et prosjekt som er forbilledlig i ordets egentlige forstand, og det er også derfor Stokkøya Sjøsenter ble nominert til Statens Byggeskikkpris i 2010.

Det er å håpe at norske kommuner som ønsker å se hvordan man kan drive frem en lønnsom reiselivsnæring drar på studietur til Stokkøy. Da vil de se hvordan det kan gjøres.

Dessverre kan de også se hvordan det ikke bør gjøres. Like ved ligger et nytt hyttefelt, som utvikles gjennom å sprenge seg inn terrenget for så å presse inn ferdighytter av svært ymse kvalitet. Et besøk på Stokkøya viser til fulle hvilken rolle arkitekturen kan ha i nærings- og stedsutvikling.

Det rare er at ikke flere har skjønt det, ennå.