Vår tids rullebånd er fylt med ost, melk og yoghurt. Når middelklassen havner ved det, gjør det vondt.Anna Sam "En kassadames betroelser" Oversatt fra fransk av Elisabeth Solberg Holm Cappelen Damm, 175 sider
Drømmen om arbeid i forlag virket fjern for franske Anna Sam etter fem års universitetsutdannelse i litteratur. I stedet ble butikkjobben hun hadde hatt ved siden av studiene omgjort til yrke. Hun opplevde det som et nederlag, og forteller Klassekampen at hun startet å blogge om erfaringer for å få distanse til jobben hun til tider hatet. Takket være suksessen til bloggen "En kassadames betroelser" fikk hun forlagskontrakt, og skrev en bestselger med samme tittel.
Mange av rapportene fra lavstatusdelene av arbeidslivet er skrevet av mennesker som frivillig tar en periode som lavstatusarbeidere. Upton Sinclairs "Jungelen" fra 1906, om slakteriarbeidere i Chicago, er en klassiker. Nyere eksempler er Günter Wallraff, som sminket seg til tyrker og jobbet "aller nederst" i tysk arbeidsliv, og Barbara Ehrenreichs erfaringer som minstelønnsarbeider i USA.
I Norge forsøker journalist Lotta Elstad seg som hotellarbeider i boken "En såkalt drittjobb". Tittelen tar utgangspunkt i en uttalelse fra Thorbjørn Jagland, som i en debatt brukte begrepet "drittjobb" om "lavlønnsjobbene, vaskere" og kioskselgere. Begrepsbruken skapte sterke reaksjoner, ikke minst fra dem som har slike jobber.
For mange i renholdsarbeid og butikkarbeid kommer det ikke som noen overraskelse at de er i en jobb med lav status og lav lønn. Sosiolog May-Len Skilbrei forsket på kvinnelige renholdere, og skriver at for mange av dem passer arbeidet "godt med det de forventer seg gjennom yrkeslivet som arbeiderklassekvinner".
Samtidig trekkes slike jobber frem som skrekken av andre. "Kassa på Rimi" er et uttrykk som fikk et av sine styggeste utslag da Ingunn Yssen i VG beskrev egen konfliktvilje som så sterk at hun var villig til å "begynne å jobbe på Rimi" for å ta konflikten med Gerd-Liv Valla. Redselen for lavstatusjobber er, ikke så overraskende, størst hos dem som forventer høyere status.
Dermed er også lavstatusjobber akseptable for middelklasse under utdannelse. Det er først om de har dem etter utdannelsen at jobben blir en problematisk del av livet. Arbeiderklassens barn tar jo også utdannelse, og om ikke så mange av dem studerer litteratur, kan de i det minste velge medievitenskap på videregående skole. Dermed skapes forventninger om at de kan studere seg vekk fra lavere del av arbeidsmarkedet. Slik skapes skuffelsen over lavstatusjobb av familiebakgrunn for middelklassen og av utdannelse for arbeiderklassen.
Den nyutdannede filosofen Atle Sperre Hermansen beskriver forventingsbrudd i den skjønnlitterære boken "Vikariatet", der han tar utgangspunkt i egne erfaringer som vikar. Hovedpersonen går etter endte studier tilbake til vikarbyrået han har jobbet for under studietiden, og legger forventningsfull frem sitt nye vitnemål og nevner tittelen på masteroppgaven: "Dette, tenkte jeg, ville utgjøre hele forskjellen". Tre dager etter får han tilbud om akkurat den samme kjedelige kontorjobben som han hadde under studiene.
Forfatter Anna Sam var også i en situasjon der forventningene var brutt. Det er nok en grunn til at boken kan leses som et verdighetsprosjekt, der Sam praktiserer det sosiologen Erving Goffman kaller "rolledistanse" for å skape et skille mellom det hun opplever som det egentlige seg og den rollen hun får bak kassen.
Ironien er påtrengende: "Det er sant, ikke glem det: Kassadamer er dumme og blinde". Men om boken ikke gir inntrykk av at kassadamer er dumme, gjør den sitt til å fremstille butikkjobb som forferdelig. Det starter med jobbintervjuet. Som først og fremst preges av at det ikke kreves noen ting. Ikke engang hoderegningsevner testes. "Hva mer ventet du deg," skriver Sam, "du skal bli kassadame, ikke advokat".
Gjennomgående blir kundene beskrevet som vanskelige. De er uhøflige, dumme, sleipe og skitne. Kvalmest er beskrivelsen av kunden som etterlater en busemann som klisser seg til Sams hender på kassabåndet. Men vel så avskrekkende er beskrivelsen av det monotone. "Hvor er toalettet? Har du ikke poser? Er du åpen?" spørres det gang på gang, hver dag. "Da er det gratis," spøker kundene hver gang strekkoden mangler på en vare.
Pausene er korte og strengt regulerte, og en tur på do utenfor skjema er vanskelig å få bevilget. Dermed er det svært plagsomt når kundene ikke aksepterer at kassen er stengt. "Kom igjenÕa, du lar oss betale her," starter det. "Kom igjen Õa! Kassadamer er akkurat som horer! Når du gir dem driks, sier de alltid ja," fortsetter det overfor Sam, som skulle ønske hun så ut som Schwarzenegger.
I det hele gir Anna Sam et grunnlag for å betrakte jobb i kassen på et supermarked som en drittjobb.
Også i Norge er arbeid i butikk dårlig lønnet og trekkes frem som skrekkvisjon. Men den respektløsheten Sam beskriver fra kundene, har jeg vondt for å tro at er den typiske erfaringen til dem som jobber i norske butikker.
For i Norge er det, som antropologen Marianne Gullestad skriver, riktig å underkommunisere forskjeller. Derfor vil norske foreldre advare barna sine mer subtilt enn de franske, som står og peker på Sam fra kassakøen og sier "ser du vennen min, hvis du ikke jobber ordentlig på skolen, så blir du kassadame, akkurat som den damen der".
Karl-Fredrik Tangen er førstelektor ved Markedshøyskolen, og skriver jevnlig i Dagens Næringsliv.