Han [Joachim Nielsen] hadde middelklassebakgrunn og klarte å knekke kodene for hvordan å fremstå folkelig for folket, men samtidig smartere enn folket, sier samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen.
- Rølperocken trenger null kodeknekking, fortsetter han.
- Mye av det samme går igjen i hiphop, Erik og Kriss for eksempel?
- Erik og Kriss er ikke kulturell kapital, men ikke like uglesett fordi de har et mer moderne uttrykk. De er rike foreldres barn.
- Erik og Kriss er harry på samme måte som søyler og karnapp. De som hører på Plumbo har gammel bil og rullings. Erik og Kriss er høy biff. Plumbo er biffsnadder. Kulturfolka har sushi. De kan spise biff også, men ikke biffsnadder.
- Er det et bygdefenomen?
- På bygda kan du få dette som den dominerende kulturen, det er vanskeligere i byen. «Oss» har dominans på bygda, mens «Dem» har dominans i byen.
- Jeg vet ikke om vi kan snakke om rølperock som en etablert sjanger. Begrepet er ikke innarbeidet i folks dagligtale. Det er spørsmål om tekstinnhold, mener kultursosiolog Kjetil Rolness.
- Grisetekster kan spores tilbake til frekkisplatene og vitsetradisjonen. Dette er en undersjanger som har like mye til felles med groviser som det har med rock å gjøre, fastslår Rolness.
Joachim Nielsen er ifølge Rolness en del av en rølpete rocktradisjon som springer ut av punken.
- Men Jokke er mer kultivert enn Plumbo. Det er åpenbart at Jokke kom fra en urban middelklasse, uansett hvor mye han var på kjøret
- Jo lenger ut i geografien du kommer og jo lavere ned i de sosiale lag du kommer, jo vanskeligere er det å få aksept for vulgære tekster, legger han til.
@VG