Det er tidlig og stille morgen, sola har stått opp i øst, og det er en av disse sjeldne og uhyre vakre stundene, de føles skjøre, som om de kan gå i stykker om man skulle gjøre noe galt.
Jeg vasser ut til Tordenskiold som er en såkalt Tunejolle - en flatbunnet men seilbar trejolle på 16 fot - fra 1948, den er furet og værbitt som en linefisker fra samme årgang. Jeg kobler fra akterfestet og fukter årene i vannet, glir langsomt ut av bukta og strekker meg sørover langs land.
En sel ruller opp på siden av meg i det jeg nærmer meg Barlindholmen og det kan synes som om jeg er det eneste mennesket i skaperverket. Men det er ikke tilfellet.
I det jeg sklir gjennom det trange sundet mellom Barlindholmen og land, som er så grunt at man skubber bunn på fjære sjø, kommer to kajakker mot meg, en gul og en rød. I den røde sitter en kvinne, i den gule sitter en mann, de er på min alder, de er energiske, de ånder fart og dynamikk.
Da jeg var yngre, var det mange robåter her på øya, og de var stort sett eid av folk som allerede den gangen var gamle. Min farmor hadde en eke, og hun rodde den, vi satt garn, vi dro på hvittingfiske og vi lekte i den.
Min farmor var en kvinne som kunne ro, som de andre kvinnene i hennes generasjon, ganske enkelt fordi robåten var den dominerende transportteknologien da de vokste opp. Motorsnekkene ble ikke dominerende før etter 2. verdenskrig, og for damer som min farmor var de også utenfor rekkevidde av økonomiske årsaker.
Jeg ror videre og jeg møter flere padlere, men selvsagt ingen roere. Når jeg ankommer Herføl for en kaffe og Dagbla, blir jeg møtt med vennlig og nysgjerrige kommentarer, og når jeg forteller hvor jeg har rodd fra, blir folk over seg og sier «oi, så langt» som om jeg hadde rodde over Atlanteren. Med ett innser jeg at den som ror, automatisk klassifiseres som en raritet, man får samme status som lorgnetter; sjarmerende men håpløst utdatert.
Kajakkpadlerne derimot får ingen spørsmål, selv om de fleste av dem nok har tilbakelagt mer enn det jeg har. De er nå integrert i det store universet av sjøfarende, akkurat som cabincruiserfolket eller seilerne har sin plass, så har også padlerne blitt en naturlig ingrediens i den norske salte sommeren. Er det slik at de har tatt den plassen roerne tidligere hadde?
I og med at kajakkpadlingens framvekst skjer samtidig med roingens langsomme død, er det kanskje en god forklaring. Imidlertid tror jeg det er feil. Det er ikke de samme folka som har sluttet å ro som nå har begynt å padle. Farmoren min, for eksempel. Der hun er nå, står neppe padling på timeplanen.
Dessuten likner roing og padling ikke på hverandre - annet enn rent overflatisk. Det er slitsomt det også, man får træler i håndflatene, sår i baken og støle muskler, men alt annet er annerledes. Raskt, stille og grasiøst sklir kajakken gjennom vannet. Padleren ser opp og framover, padlerens perspektiv er horisonten, der himmelen møter havet. Det grenseløse. Der alt er mulig.
Slik sett er padleren en modernist, en som bejubler det nye, som feirer menneskets framskritt og evne til å frigjøre seg fra de tunge strukturene som trykker det ned.
Roeren derimot er en plaget sjel. Det avsløres i selve bevegelsene. Alt går seigere og mer motvillig, det er som om roeren trykker kreftene ut av skrotten med en viss smerte. Den mest vesentlige forskjellen ligger imidlertid i noe helt annet: roeren sitter med ryggen til og ser alltid bakover. Båten stamper seg framover mens roeren ubønnhørlig vil ha blikket festet i fortida. Roeren ser ikke på det punktet han skal til, men det han kommer fra. Roeren er fanget i det som var, ikke i det som skal bli.
Derfor er roingen også en form for nostalgisk arbeide, det blikket som er vendt bakover uttrykker roingens forbindelsen til slitet og armoden. I uendelige tider var nemlig roingen det primære verktøyet for folk langs kysten i kampen for å skaffe seg utkomme og mat.
Slik vil det alltid være. Derfor er det bedre å padle. Det er sann frihet. Følelsen kan ikke sammenliknes, etter en padletur er jeg full av optimisme og framtidstro. Kroppen strutter og hjernen er frisk, villig og full av frenetisk aktivitet. Roingen derimot gjør meg melankolsk, og den smerten som alltid finnes i livet kommer til overflaten og får tak i meg.
Det er som om den vakre morgenen bare var en invitasjon til å gi seg melankolien i vold.
Erling Dokk Holm er førsteamanuensis på Markedshøyskolen og skriver jevnlig i Dagbladet.