Faren er at når kulturfag og kulturpolitikk legitimeres med at det er lønnsomt, blir store deler av kulturlivet truet. Kommentaren kom i forbindelse med at Telemarksforsking har funnet ut at kultur ikke er egnet som motor for økonomisk vekst og regionalutvikling, og van der Hagen løfter opp dannelse som en motsats til BIs «instrumentelle perspektiv».
Van der Hagen er ikke alene om å knytte «BI» til kritikk av at flere deler av samfunnet underlegges markedskonkurranse og lønnsomhetslogikk. Den mest kraftfulle kritikken reises mot utbredelse av såkalt «New Public Management», som blant annet dreier seg om hvordan markedsmekanismer og konkurranseutsetting av offentlige oppgaver skal gi effektivitet. «BI-fisering» hånet professor og sosiolog Rune Slagstad Mjøsutvalget for høyere utdanning da de lot «økt konkurranse» være et premiss og brukte «etterspørrere etter utdanning» om studenter. Begrepet brukes også av venstreideolog Magnus Marsdal i boken «Kunnskapsbløffen», som en årsak til skolens begredelige tilstand. Det kan virke som om «BI» er i ferd med å ta over for «blåruss» som nedsettende begrep. «BI-fisering», definerer Ragnhild Måløy i et avisinnlegg, er «frislepp av varer og tjenester uten hensyn til de menneskelige konsekvensene av en slik økonomisk politikk.»
I mange sammenhenger virker det som om BI-folk ser på verden som en litt udisiplinert bedrift: «I næringslivet er det jo slik at dersom to bedrifter vil tjene på å slå seg sammen, så gjør de det - helt frivillig. Det burde fungere utmerket i kommunesektoren også», sier for eksempel BI-professor Rune Sørensen til NHO-magasinet.
Det er ikke nødvendigvis negativt for BI at skolen knyttes til instrumentell lønnsomhetstenkning, og skolen inviterer sterkt til en slik kobling. For eksempel når aktivitetene ved BIs senter for skoleledelsesforskning rettferdiggjøres med at «i den globale kunnskapsøkonomien» er «læringskvalitet nøkkelen for verdiskapning».
Men BI sliter både med at økonomisk tenkning har en tendens til å kategoriseres som motsatsen til dannelse og med skolens faktiske dannelsesnivå. Det er økonomutdannelsens kvalitet som betviles når Aftenpostens språkspaltist Per Egil Hegge siterer språktabber fra BI-rektor Tom Colbjørnsen og for en stund «ikke funderer på hva slags norskundervisning journalister får, [men] lurer på hva som blir siviløkonomer til del». BI gir stadig ny næring til dem som vil bekjempe BI-fisering ved å ta BI på dannelsen. Lærere som ikke vil ha BI-dresserte rektorer kan for eksempel vise til første punkt i beskrivelsen av studietilbud for skoleledere som å ha «sterkt fokus på lederens ansvar for resultater». For som Hegge stadig minner om: «På latin heter det focus, og i fysikken betyr det brennpunkt. Det er derfor det blir galt å snakke om høyt fokus, sterkt fokus, for ikke å nevne enormt fokus.»
Kritikerne knytter BI både til «mektig» og «kunnskapsløs». Får sistnevnte gjennomslag vil BI fremstå som utdanningssted for fremtidens lavstatusarbeidere. Derfor er det problematisk for BI når studentene kjenner et gufs av fordommer mot deres intellektuelle nivå. Det gjorde journalisten i markedsføringsstudentenes internavis som i en artikkel om blonde «BI-berter» skrev at hun var «lei av å måtte forsvare skolens ry og mitt intellekt i sosiale sammenhenger». Studentavisen Universitas, som er for både BI og UiO, ser ut til å ha gjort oppslag av typen «blond BI-student sier at på BI er det verste du kan gjøre å gå med sekk», til en egen genre.
Men det er når næringslivets folk bruker BI synonymt med dumt, at BI virkelig bør tenke at de har et problem. Slik virker det i en debatt i Aftenposten der sjefen for forlaget Cappelen Damm, Tom Harald Jenssen, går løs på BIs førsteamanuensis Espen Andersen og trekker BI generelt med i kritikken. Jenssen raljerer over hva Andersen har «forsket seg frem til», og konkluderer med at «dersom dette representerer nivået på BIs forskning, er det overraskende at institusjonen ikke ligger enda lenger nede på Financial Times' årlige rangeringsliste over handelshøyskoler i verden (stabilt dårligere enn nummer 60).»
Motsetningen mellom kapital og katedral kan kategorisere verden, og BI kan ikke vri seg unna at skolen tilhører kapitalen og dermed trekkes med av alle som vil kritisere dennes mangel på ånd. For å bygge stolthet hos dem som går ut i verden med studiepoeng fra BI, må skolen definere sin egen styrke. Det er jo, kan de si, mer nyttig å kunne løse problemer enn å kunne reflektere rundt dem med prikkfritt språk. Så kan de fortelle at det er fordi Handelshøyskolen BI er tydelig tilstede i offentligheten og via forskning, formidling og undervisning påvirker samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen, at BI har kraft som skjellsord. Dessuten har noen det verre. Da Kjetil Olaussen fraMarkedshøyskolen i en debatt på Dagsnytt Atten skulle diskrediteres, var motpartens trumfkort at min kollega kom fra «wannabe-BI».
Karl-Fredrik Tangen er førstelektor ved Markedshøyskolen, Campus Kristiania.