Han tar utgangspunkt i hvorvidt det ville være rasisme «å forbeholde essensialistiske ytringer kun for én gruppe mennesker, altså muslimer» eller om man kan «uttale seg essensialistisk om menneskegrupper dersom den historiske konteksten ikke rammer nålevende mennesker?»
Problemet ligger i premisset. Poenget er at muslimer ikke er en folkegruppe. De er ikke engang en gruppe. På norsk skiller vi mellom kategori og gruppe ved at en kategori er en mengde med ett felles kjennetegn, mens en gruppe har et kollektivt kooperativt mål. Fotgjengere er en kategori, men de kan være en gruppe hvis de gjør en aksjon eller stiller til valg som fotgjengere.
Selve kjernen i islamofobien er nettopp at man tenker muslimer som en kollektiv enhet. Dette er galt. Muslimer i for eksempel Norge kommer fra flere titalls land og fra sikkert mer enn hundre etniske grupper. De er delt inn i ulike retninger og sekter, uten felles representasjon. Selv om det er noen muslimer som gjerne ville sett at muslimer var en gruppe med felles representasjon, er ikke dette virkeligheten. Det finnes mange muslimske grupperinger i Norge, men muslimer er altså ikke en gruppe.
Å si at «hollendere er hyggelige», som Barkved sa, synes å være en svakt begrunnet generalisering, men det er ikke rasistisk. Å si at «jøder er griske», derimot, er å gjøre et essensialistisk utsagn av en kategori, altså til en tradert patologisk egenskap ved kategorien, og det er rasistisk.
Perspektivet blir kanskje lettere å forstå hvis vi essensialiserer oss selv: kristne. Påstanden «kristne er sleipe», føder spørsmålene: Hvilke kristne? Hvor kristen må man være for å være kristen? Er man født kristen?
Når man møter en mormon som er innpåtrengende og generaliserer til alle «mormoner er innpåtrengende», er dette typisk hverdagsrasisme. Testen er å snu perspektivet: Hvis man møter en innpåtrengende kristen og sier «kristne er innpåtrengende». Jeg mener ikke bestemoren til Barkved burde fått bot, men at en redaktør ikke burde trykket påstanden, eller bedt om å få konteksten klargjort, hvis hun ville publisere utsagnet.
Det hender religiøs tilhørighet blir transformert til etnisk gruppetilhøringet ved ytre press. Muslimene i Bosnia og jødene under hitlertyskland er gode eksempler. Fra å være en kategori ble man presset inn i et enten/eller, og da får man ofte situasjonell representasjon eller felles interesser, og blir altså en gruppe.
«Mennesket er før hun handler, ingenting hun gjør kan forandre hva hun er. Dette er i store drag rasismens vesen», skriver sosiologen Zygmunt Bauman. Vi må forsvare rettsstaten og la enkeltindividet være ansvarlig for sine handlinger, ikke etniske grupper og i hvert fall ikke forestilte fellesskap.
Runar Døving
Sosialantropolog og professor ved Markedshøyskolen