Gåte: Hva er det som er gratis, som ikke serverer alkohol, som ikke opererer med aldersgrense, som ikke spør deg hva du gjør der og som lar deg være der så lenge som du ønsker? Jo, det er biblioteket!
I vårt samfunn finnes det nesten ingen steder som tilbyr akkurat dette, kjøpesenterne er det nærmeste man kommer, men et virkelig fordringsfritt offentlig rom med tak over er mangelvare, og denne mangelen ser ut til å være av ganske bestandig karakter. Om du går inn biblioteket på Tøyen i Oslo, eller i Tønsberg, eller i Tromsø, eller i Hemsedal, så vil du bli møtt av det samme synet: mennesker som sitter i hver sin stol eller i en sofa rundt noen bord og leser aviser, ukeblader, magasiner eller kanskje en bok. De snakker ikke sammen – i alle fall ikke så veldig ofte – de ser ikke ut til å kjenne hverandre fra før av, og de deler i utgangspunktet ikke annet enn dette felles ønsket om å være i et rom der de får være i fred.
I forskningsprosjektet med navnet Place («Public Library as a community meeting place in a digital and multicultural context»), der også undertegnede deltar, har vi kunne konstatere at bieffektene av folkebibliotekene er minst like viktig som de mer formelle, altså tilgang til gratis bøker. Funnene indikerer at folkebiblioteket er en underkommunisert suksess, og at dets positive bidrag til det norske samfunnet er lite forstått.
Bibliotekene brukes på mange ulike måter, noen bruker dem som møteplass, andre bruker dem som et sted for mental rekreasjon, noen som et sted å være når dagene blir for lange, andre går til biblioteket fordi de trenger å sitte et rolig sted, det er de som går dit fordi biblioteket har en atmosfære som innbyr til læring og undring, og det er de som går på biblioteket fordi det er det eneste stedet deres foreldre lar dem gå.
Det norske samfunnet er blitt rikt og raskt, men går man på biblioteket kan man observere at svært mange også ønsker fred, fordragelighet, mellommenneskelig kontakt på et lavintensivt nivå og fravær av kommersielle aspekter. Som en av de som er intervjuet i dette forskningsprosjektet sier: «På biblioteket er det enkelt å være, jeg kan være … meg selv, her er har jeg ingen rolle som kunde eller som noe som helst. Her bare er jeg.» En annen stamgjest vektlegger at her blir hun kjent med folk som bor rundt henne men som hun ellers aldri ville ha opprette kontakt med: «Det er ikke sånn at vi prater så masse her, men man kommer på hils og så er man med ett litt mer kjent, og så snakker man neste gang man møtes på Rimi.»
Man kan kanskje tenke at det kun er den hvite øvre middelklassen som bruker biblioteket, og ikke de som virkelig trenger det.
Denne fornemmelsen viser seg å være feil, grupper som ellers ikke har de største økonomiske eller kulturelle ressursene er overrepresentert. Eksempelvis er unge jenter med minoritetsbakgrunn overrepresentert, og nyankomne flyktninger bruker gjerne biblioteket både for å orientere seg i det norske samfunnet og for å få hjelp til utfylling av skjemaer og offentlige papirer.
I mange av landets byer og tettsteder har folkebiblioteket stor oppslutning, det viser seg når innbyggerne blir bedt om å rangere sine omgivelsers betydning. Da kommer idrettsplasser og bibliotek helt opp i toppen, og det er ikke selve utlånsvirksomheten som alene gir denne institusjonen sin legitimitet, alle vet at de nye digitale teknologiene gjør at de opprinnelige motivene bak opprettelsen av folkebiblioteket kan nås uten den fysiske bygningen. Like fullt ønsker folk flest – denne veritable størrelsen – altså at det fysiske biblioteket skal bestå, helst ha lange åpningstider, være pent, innbydende og ganske stort. Folkebibliotekene, og også fag- og forskningsbibliotekene blir mye brukt fordi de er unike i ordet egentlige forstand, de tilbyr noe ingen andre tilbyr. De forteller en historie om et samfunn som renner over av arealer, men som mangler reelle steder.
En av de dypeste lengsler i det postmoderne samfunnet er å tilhøre et sted, og alle som driver med by- og tettstedsutvikling i våre dager bør se på hvilket potensial biblioteket representerer. Det er en type institusjon som peker langt ut over seg selv og som er velegnet å bygge bysentra rundt. Når varehandelen er plassert på et jorde utenfor byen, og når offentlig sektors største arbeidsplasser tar samme veien, hva står da igjen av virkemidler? Hvis man drar til Tønsberg der man for 20 år siden bygget et nytt og flott folkebibliotek i sentrum, eller til Tromsø som for fem år siden fikk nye biblioteklokaler, så blir læringen temmelig entydig. Jo bedre bibliotek, desto større besøk, og mer positive ringvirkninger.
Et godt bibliotek er både en generator for urban vekst og stedsutvikling, et tempel for dannelse og kontemplasjon, og en lavmælt manifestasjon av hvor sofistikert offentlig sektor kan være. Det finnes ingen ting som er så fremtidsrettet og som bak sin fasade – av gamle idealer – tilbyr en så samfunnsbyggende kraft.
Erling Dokk Holm er førsteamanuensis ved Markedshøyskolen, og skriver jevnlig i Dagens Næringsliv