Landbruksoppgjøret pågår. Staten har avvist bøndenes krav om at utenlandsk ost skal påføres en prosentvis toll, i stedet for dagens ordning med fast tollsats i kroner.
I skrivende stund er det uvisst om det blir forhandlinger, og om dette forslaget isåfall ligger på bordet. Staten gjør uansett rett i å avvise kravet. Prisen for ett kilo ost som koster importøren 100 kroner vil med dagens system øke til 127 kroner når tollen er beregnet, mens den samme osten kan komme til å koste opp mot 377 kroner hvis landbruket får viljen sin. Hva osten da vil koste i butikkene, kan man bare lure på.
Nordmenn drikker mindre melk enn landbruket produserer, og man får ikke solgt all melken. Dersom overproduksjonen brukes til å lage mer ost, vil det kompensere for lavere melkekonsum. Men, siden det ikke er sikkert at forbrukerne velger norsk ost, må tollsatsene på utenlandsk ost settes så nådeløst høyt at den prises ut av butikkene. Butikkhyllene ryddes for å kunne fylles med norsk ost.
Denne logikken mangler grunnlag i rettferdighetsprinsipper for prissetting. Om en pris er rettferdig, avgjøres av den enkelte forbruker. Mange forbrukere vil mene at en sterk prisøkning på importert ost er urettferdig. Stiger prisen på utenlandsk ost blir forbrukeres preferanser ofret for landbrukets ønske om å selge mer norsk ost. Det springende punktet blir da hva som er en rettferdig prisøkning. Skal man prøve å gi et objektivt svar på et fenomen som er basert på subjektive vurderinger, må man se på forholdet mellom leverandør og kunde.
Et kjent prinsipp for rettferdighetsvurdering av pris er «dual entitlement principle», utviklet av blant andre Daniel Kahneman, som fikk Nobelprisen i økonomi i 2002. Prinsippet sier at en leverandør har krav på en profitt på produktene sine. Tilsvarende har kundene krav på en ytelse som står i forhold til prisen de betaler for produktet. Hvis forholdet mellom ytelse og profitt er stabilt, vil prisen oppleves som rettferdig.
Hvis leverandøren øker prisen, vil kunden vurdere to forhold. Dersom prisøkningen følges opp av en tilsvarende økning i ytelse, vil kunden finne økningen rettferdig, fordi forholdet mellom ytelse og profitt er uendret. Kunden betaler mer, men får mer. Dersom prisen settes opp uten at ytelsen følger etter, vil kunden vurdere hva som er grunnen til prisøkningen. Hvis økningen skyldes forhold utenfor leverandørens kontroll eller leverandøren ikke kan lastes for økningen, aksepterer kunden prisstigningen.
Dette kan sammenlignes med en situasjon hvor en baker øker prisen på brød fordi prisen på mel går opp. Fordi bakeren ikke får høyere profitt som følge av økningen, er forholdet mellom ytelse og profitt uendret. Om bakeren derimot øker prisen for å profittere på en etterspørselsøkning og tilegner seg en profitt over referansenivået, vil det oppleves som urettferdig og misbruk av markedsmakt.
Det er her landbruket befinner seg i dag. Bøndene må forstå at høyere tollsatser på utenlandsk ost er urettferdig sett fra et forbrukerpolitisk ståsted, fordi forholdet mellom pris og ytelse endres dramatisk. Nå vil landbruket kanskje svare at siden prisøkningen er utenfor produsentens kontroll, så vil forbrukeren akseptere den.
Dessverre er det mer komplekst enn det. Det er fremdeles noen som vil profittere på at prisen går opp, og det er de som minst fortjener det, nemlig norsk landbruk. Hvis landbruket får det som det vil, er taperne norske forbrukere, norske importører og utenlandske osteprodusenter, mens vinneren er norske bønder. Forslaget om skyhøy toll på utenlandsk ost er derfor et frekt forsøk på å øke egen profitt på andres bekostning, hvilket utvilsomt er urettferdig for forbrukerne.
På spørsmålet om hva som er en rettferdig prisøkning, er det riktige svaret en pris som opprettholder forholdet mellom produsentens profitt og ytelsen kundene mottar. Bøndene betrakter forbrukeren som en kanal for dumping av produkter. De forstår ikke at nye tollsatser strider mot rettferdighetsprinsippet. Landbruket må ta innover seg at det er til for å tilfredsstille norske forbrukeres behov og ønsker, og ikke omvendt.
Håvard Hansen, professor Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger, og Trond Blindheim, rektor ved Markedshøyskolen