Ås stasjon ligger en halvtimes togtur fra Oslo, i gangavstand til Universitetet for miljø- og biovitenskap, og ligger ideelt til for å tjene på den store befolkningsveksten som nå kommer. Kommunen har åpnet opp for en omfattende utbygging av områdene rundt stasjonen, og det utvikles nye kvartaler som vil huse leiligheter, et hotell og en rekke tjenestetilbud.
I løpet av ti år vil området ha 800 flere studenter, 700 nye arbeidsplasser og 4200 flere innbyggere. Fortettingen rundt stasjonen vil gi Ås et bypreg. Slik sett representerer denne transformasjonen et ideal for hvordan man skal håndtere veksten i befolkningen, og det faktum at stadig flere blir ganske gamle. Det må bygges ganske tett, ganske høyt og det må skje rundt kollektivknutepunktene. Veisystemet vil kollapse om man fortsette å legge ut enebolig- og rekkehustomter utenfor disse knutepunktene, og de eldre blir i stigende grad avhengig av å klare seg uten bil.
I dag er hele kommunen på knappe 17.000 innbyggere, men veksten har i prosent vært formidabel i hele etterkrigstiden. Det bor tre ganger så mange mennesker her som i 1960. Så langt er dette prosjektet eksemplarisk. Problemene oppstår når neste fase nærmer seg: Hvordan skal Ås vokse videre?
Ser man på Ås fra oven, ser man hvor mye dyrket mark som omgir denne lille stasjonsbyen. Ut fra samfunnets overordnede behov vil det være fornuftig å utvikle Ås til en by med rundt 40.000–50.000 innbyggere. Det skal tross alt komme rundt 800.000 nye innbyggere i Oslofjord-regionen de neste 20 årene, og da må veksten skje gjennom slike bydannelser. En slik vekst vil ikke være mulig uten at matjord forsvinner, og over hele landet er matjorden under press.
Det bygges ned enorme arealer hvert eneste år. På Jæren, i Trøndelag og rundt Oslofjorden er situasjonen spesielt alvorlig, og den kan synes uløselig. Når befolkningen eser, når næringslivet vokser og når velstanden øker, da blir det behov for flere arealer å bygge på. Hvis man reiser rundt i landet, er det dette som når øyet; stadig flere mennesker opptar stadig mer plass, og matjorden taper.
Årlig forsvinner mellom 15.000 og 20.000 dekar jordbruksarealer, og siden 1950 er enn én million dekar bygget ned. I og med at bare tre prosent av landets areal er dyrkbart, er dette ganske store tall. Regjeringen har en politikk om at det årlige jordtapet skal halveres, men den har få virkemidler. Siden det er kommunene som i hovedsak driver arealpolitikken, taper jordverninteressene de fleste slagene. Ikke minst for Senterpartiet er dette krevende, partiet ønsker både et sterkt kommunalt selvstyre og et solid jordvern.
Det er ingen dristig påstand at betydningen av matjord vil øke i fremtiden. Det blir flere mennesker på jordkloden, og klimaendringene gjør at avlingene kan bli mer utstabile. Det er derfor et legitimt politisk mål å stanse nedbyggingen av jord. Det å ha en nasjonal beredskap på matfronten må sees som fremsynt.
De færreste av oss vet hvordan sult kjennes. Vi har ingen garanti for at våre etterkommere blir like heldige. Ergo står to gode ønsker opp mot hverandre: behovet om å urbanisere er i konflikt med behovet for jordvern. Spørsmålet er om det finnes en konstruktiv måte å håndtere konflikten på. Etter mitt skjønn er det mulig.
Det aller første som må gjøres er å sikre at kommunene ikke kan bygge ned verdifull matjord uten å erstatte den. En slik erstatning kan bestå i at man dyrker opp igjen jordbruksarealer som er grodd igjen. Disse arealene finnes, mer enn én million dekar dyrket og dyrkbar jord har grodd igjen de siste 50 årene. Eventuelt kan man flytte matjorden til andre områder. Noen vil innvende at dette er krevende, og det stemmer. Imidlertid er arealdisponeringen i alle landets pressområder allerede ekstremt vanskelig, uten at landet har stoppet opp av den grunn.
På en rekke felter skapes det hver eneste dag kreative og gode løsninger i samarbeid mellom kommuner, fylkeskommuner og private utbyggere. Ikke minst bør det innføres et ambisiøst mål for arealeffektivitet, det betyr i praksis at man ikke kan bebygge arealer med eneboliger og rekkehus. Det vil selvsagt ha en del uheldige effekter, som økte priser på slike boliger. Imidlertid er alternativet verre. Hvis norske kommuner fortsetter å spre bebyggelsen tynt utover, vil landets infrastruktur sakte, men sikkert havarere. Det har også en kostnad. Den synes i nedsatt effektivitet og økte offentlige veibudsjetter.
Hvis regjeringen ønsker at de fagre ordene om jordvern ikke skal ende opp som hyllepynt bør den snarest gjøre noe aktivt. Jordvern kan på denne måten omdannes fra et konflikt område – der jorden alltid taper – til et positivt bidrag til landets og byenes vekst, velstand og harmoni.
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.