Anders Behring Breivik ønsket å treffe selve styringssystemet og demokratiets utøvende kjerne da han plasserte bilen lastet med sprengstoff inne i regjeringskvartalet. Det klarte han ikke.
Bomben drepte og skadet mennesker, den skadet bygninger, men sjelden har demokratiet og det norske politiske systemets legitimitet vært større.
Regjeringens høyblokk, eller H-blokka som den kalles, fikk gjennom denne terrorhandlingen en ny synlighet, og vil kanskje få en ny symbolsk posisjon i det norske mentale kartet. De skadene den ble påført, er voldsomme. I verste fall må den rives. Men dens historikk og innhold er nært forbundet med det norske samfunnets kamp for demokrati og frihet. Høyblokka, og også nabobygningen, den såkalte Y-blokka, er skapt av en mann som satt i tysk fangenskap, som pleiet omfattende omgang med mennesker av mange ulike nasjonaliteter, som utnyttet den moderne teknologiens muligheter, og som innbitt trodde på den moderne kunstens kraft. Arkitekten Erling Viksjø.
Høyblokken ble innviet i 1958 og symboliserte den gangen at den norske staten og det norske demokratiet var smeltet sammen i en høyere enhet. Den høye slanke lamellen i armert betong var ikke gitt et spartansk og industrielt uttrykk, men derimot en raffinert og nesten ornamentert karakter.
Kombinasjonen av natur-betong og modernistisk kunst har gitt høyblokken en eksepsjonell estetisk karakter. Natur-betong er en blanding av betong og grus som sandblåses etter at den er støpt. Slik skapes fasader der steinen står frem og betongen trer noen millimeter tilbake, nok til å skape både visuell dybde og variasjon, og ikke minst er naturbetong et materiale som egner seg som medium for moderne kunst.
Viksjøs interesse for kunst og samarbeidet med ulike toneangivende kunstnere setter ham i en særstilling av norske arkitekter. Mest kjent er Pablo Picassos skisser som Carl Nesjar sandblåste inn i den store gavlen på Y-blokka som vender mot Akersgata. Også veggene i hver eneste trappeavsats i høyblokken har kunstverk risset inn i naturbetongen. Jo mer en har sett av bygningens detaljer, desto tydeligere er det at bidragene fra blant annet Picasso, Nesjar og Inger Sitter har en meningen langt ut over det dekorative. Kunstverkene og arkitekturen smelter sammen til et genuint manifest over grunnleggende humanistiske idealer.
Høyblokken er med andre ord en av de mest avanserte og rikeste bygningene i norsk arkitektur, og den kan ikke forstås løsrevet fra Erling Viksjøs eget liv. Han ble født i Trondheim i 1910, tok arkitektutdanningen ved NTH, flyttet så i 1935 til Oslo der han ble ansatt hos arkitekt Ove Bang.
Bangs lette og lyse arkitektur var tydelig inspirert av Le Corbusier og Bauhaus. Den unge Erling Viksjø faller inn i denne tradisjonen, og han er på sin hals internasjonalist og interessert i nye strømninger. Imidlertid sees det allerede i Viksjøs tegninger fra slutten av 1930-tallet et originalt estetisk og arkitektonisk språk. Ikke minst i hans bidrag til arkitektkonkurransen om et nytt regjeringsbygg i 1939, blir egenarten tydelig. Her tegnet han under eget navn og i konkurranse med sin egen arbeidsgiver Ove Bang. Viksjø ble kåret til én av fire vinnere, men på grunn av krigen stanser prosjektet opp.
I 1946 foretas det en ny juryering av de innsendte bidragene til konkurransen, og nå kåres det bare én vinner; Erling Viksjø. Imidlertid hadde krigen endret Viksjø, det siste året av krigen tilbragte han som fange på Grini, fengslet for sin tro på demokratiet og friheten. Der var han ikke alene, en rekke andre mennesker som skulle innta kommandopostene i det samfunnet som utviklet seg etter krigen, deriblant Einar Gerhardsen, satt også på Grini. Gerhardsen beskriver i sine memoarer hvordan fangenskapet skapte et samhold mellom de innsatte som overskred klassemotsetninger, og en interesse for de helt konkrete løsningene.
Slik var det for Erling Viksjø også. Arkitekturen hans reflekterer disse opplevelsene. Et eksempel er hvordan han bygger opp fasadene med identisk størrelse på vinduene - det er ingen ytre tegn på ulik rolle og status for dem som arbeider inne i bygningen. Demokratiske idealer er oversatt til arkitektur. Høyblokken er ideologi i frosset form.
I perioden mellom 1946 og 1970 tegner Erling Viksjø en rad andre bygg som er med å definere det moderne Norge; blant annet Hydrobygget i Bygdøy Allé (1963) og Elkems (nå NHOs) bygg ved Frognerparken i Oslo.
Erling Viksjø trodde på utvikling av ny teknologi, på kunstens frigjørende kraft, på et åpent og demokratisk samfunn, på toleranse og nysgjerrighet, og på arkitekturens evne til å huse disse idealene. Hele hans virke var en eneste lang demonstrasjon av optimisme. Inntil for få dager siden kunne man trekke på det ironiske smilebåndet over en slik innstilling. Det er ikke lenger mulig.
Høyblokken er skadet, men ikke borte. Den representerer idealer som er selve motsatsen til dem Anders Behring Breivik tror på.
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.
© Dagens Næringsliv