Det er minus 12 grader, og vår lille familie har nettopp kommet fram til hytta. Vi har gått de fire kilometerne fra parkeringsplassen i vakkert vintervær, månen har lyst opp for oss der vi har gått innover i fine, oppkjørte spor.
Vi var litt kalde de første minuttene, men alle fikk raskt varmen, og nå er vi glade for at været er på vår side. Det kunne vært blest og dårlig sikt. Vi låser oss inn, det går greit, lite snø som har fokket opp rundt døra i år, vi fyrer opp i ovnen, henter inn snø som skal smeltes, setter på gassblussene og varmer opp en medbrakt middag. Det er perfekt, vi elsker det og slik vil det alltid være. Eller
?
Det er nemlig noe som mangler her. Ikke det at denne såkalte primitive hytta ikke har det meste: Gasskomfyren gjør matlagingen like lettvint som hjemme, et stort kjølerom er langt å foretrekke framfor det heller begrensede kjøleskapet vi har hjemme, og solcellepanelet gir godt leselys og hyggelige kvelder innendørs.
Oppvaskmaskin finnes ikke, men vi savner den ikke, vi vasker opp med glede og gjøremålet inngår organisk i den daglige dont. Vi har en diger, fin peis vi kan sitte foran, den skaper all den kosen vi ønsker, og ikke minst har vi en veldimensjonert bjørneovn som holder seg varm gjennom natten og gjør at det er levelig innendørs når vi står opp.
Men like fullt: Det er dette med selve hygienen. Når vi kommer hjem fra dagens skiturer er vi svette og slitne, vi vasker oss på det lille baderommet hytta er utstyrt med, vi vasker oss i et vaskevannsfat, med klut og såpe. Det gir en fornemmelse av å være ren, og det er slik det alltid har vært, men like fullt; jeg savner dusjen.
Jeg savner overfloden av varmt vann, jeg savner det lekre fliskledde badet som nå finnes på hvert eneste hotell, og nesten i hver privatbolig i dette landet. Når jeg dusjer føler jeg at jeg blir bløt, rent mentalt. At vannet også overrisler psyken, at jeg legger igjen det harde der ute i sporene og at det myke i meg tar over. Jeg liker det. Det er det som er dusjingens vesen.
Å stå der inne i det kjølige vaskerommet, å skylle kluten i det varme vannet, å føre den frem og tilbake over kroppens mer eller mindre illeluktende steder, og slik sikre at man er så ren at man kan dele seng med sin kone og ellers føle det velbehaget som en ren kropp produserer, er ren lutring. Om uttrykket «lutring» er en etymologisk referanse til Martin Luther, har jeg ikke klart å finne ut av, men det er en renhet som bare frembringes gjennom et stort ubehag. Lutring er renselse i religiøs forstand, det er å gå inn i det rene klare lyset bare Gud kan gi, det er å fjerne skitten i sjelen, og slik bli ren i åndelig forstand. Det er å påføre seg selv ubehag for slik å bli ren, og det er dette jeg ikke lenger tror på.
Jeg vil gjerne påføre meg selv slit, men ikke dette andre. Vi er oppdratt til fysisk slit, og vår tid er tilnærmet besatt av fysisk fostring. Det er merker som skal tas, renn som skal gås, der selv middelmådige og tilnærmet dårlige skiløpere kan finne sin plass, sin motivasjon og sitt kompass. Kulturen dyrker slitet, ofte kamuflert som «opplevelser».
Men slitet/opplevelsene i skiløypene blir ikke akkompagnert av en ny reise tilbake i de mest primitive former for hytteliv, der man avslutter dagen med et skikkelig snøbad, en real avrivning, før man legger seg til å sove under et ullteppe. Det er det omvendte som spiller seg ut. Det er ønsket om belønning ved skiturens ende som byr seg frem som den mest iøynefallende forklaringen.
Man kan ikke vente til himmelen med å få belønning, man skal ha den her og nå. Både fordi man ikke tror, og fordi man lengter etter det bløte i seg selv. Da er det en varm dusj og en iskald øl som venter.
Denne hyttas store problem er at den blir en eneste demonstrasjon av mangler.
Solcellepanelet og gasskomfyren viser at den later som. Da blir manglene så tydelige. Den mangler en dusj. Den mangler innlagt vann. Den illustrerer at det finnes et potensial for å unngå ubehag.
I det øyeblikket det varme vannet trer inn i hytta, er hytta blitt et annet sted, et sted der komforten er til stede uten noen egentlige ofre. Den er med ett blitt like friksjonsløs som resten av tilværelsen. Lutringen settes til side, og inn trer dette andre livet, det som først og fremt handler om å være bløt med seg selv. Da dør den primitive hytta. Den fordrer noe annet: En hardhet som vi ikke lenger besitter.