Den digitale musikktjenesten iLikes vekst er et godt eksempel på hvorfor det er blitt et marked for dem som forklarer endringer i økonomien ut fra digitalisering. Tjenesten, der brukerne får musikktips på bakgrunn av musikk de allerede liker, utviklet en modul i nettsamfunnet Facebook, og gikk fra 1200 til 50.000 brukere det første døgnet. Etter ni dager hadde iLike tre millioner brukere. I boken «Den digitale økonomien», skal professor i – hold pusten – «teknologi, kommunikasjon, organisasjon og ledelse» ved NTNU, Arne Krokan, «gi en omfattende framstilling av mekanismene bak denne utviklingen». Boken er som listen over professorens kompetanseområder; den inneholder mye interessant, men hadde trengt en klarere avgrensning. Boken gir en grei innføring for dem som føler seg fremmedgjorte i den digitale økonomien, og formidler noen forretningsstrategiske muligheter.
Et tema er prising. Det som er gratis, synes best tilpasset den digitale økonomien. For eksempel er Skype, som tilbyr gratis telefoni over internett, blitt «verdens største internasjonale teleselskap, målt i trafikk mellom ulike land». Digitale produkter koster sjelden noe å mangfoldiggjøre. Krokan viser til hvordan Itunes ikke har noen ekstra kostnader når det selger en ny låt. Når inntektsmulighetene i tillegg ligger i å selge få av hvert produkt til «den lange halen» av nisjemarkeder, står det frem som en god strategi å selge billig til mange.
Netthandelen Amazon leder an i utviklingen Krokan beskriver. Amazon har utviklet en «anbefalingsalgoritme» som gjør det mulig å gi kunder tips på bakgrunn andre kunders kjøp, og åpnet for at privatpersoner kan drive handel via Amazon. Dessuten var Amazon først ute med det Krokan kaller «affiliate nettverk», der de som sender kunder til Amazon via egne nettsider, får betalt.
Har du, som mange av bokens mulige lesere, allerede handlet på Amazon og fulgt litt med i det som skrives om forbruk og strategi i en ny tid, blir det for mye gammelt nytt. Og for mange uavklarte begreper. Ved siden av «digital økonomi» har jeg notert meg: «n-samfunnet», «dotcomtiden» (som nå er over), «digitalt nettsamfunn», «informasjonsøkonomien», «nettverksøkonomien», «opplevelsessamfunnet», «oppmerksomhetsøkonomien», «den nye økonomien» og «enterprise 2.0».
Krokan henger seg også på omtalen av unge generasjoner som «digitalt innfødte». Alle begrepene får det til å virke som om Krokan på sin side er født inn i det begrepsproduserende ødelandet mellom businessskoler, konsulentselskaper, regionale utviklingsnettverk og næringslivsseminarer. I denne språkverdenen er det mye «fokus», og Krokan beskriver både «økt fokus» og «stort fokus». Denne sfæren er ikke alene om å hevde at vår tid skiller seg totalt fra nær fortid, men mangler i påfallende grad blikk for det stabile, og den tenderer mot å blendes av eget arbeidsområde. I en slik tradisjon beskriver Krokan et «hamskifte fra industri- til digitalt nettsamfunn». Påstanden om at digitalisering og digitale nettverk er mer definerende for vår tid enn for eksempel oljebasert økonomi, offentlig sektors rolle, utdannelsesveksten eller urbaniseringen, ville krevd en mer konsis argumentasjon enn den Krokan fører.
I avslutningskapitlet kommer Krokan med en totalbeskrivelse av samfunnsvitenskapens verktøykasse.
I motsetning til mange steder ellers i boken, oppgir han her kilde. I lys av alt som er skrevet om samfunnsvitenskap, er det overraskende når kilden er egen doktoravhandling fra 1988. Det er også overraskende fordi boken ikke preges av et samfunnsvitenskapelig blikk på det som skjer i økonomien. Det skaper for eksempel flere spørsmål enn svar når Krokan skriver: «Verdier skapes på så mange måter i samfunnet, både gjennom arbeid og gjennom at mange av oss gjerne vil eie ulike varer det er knapphet på. Verdi skapes også gjennom at vi tilfører ekstra arbeid til andre produkter, eller ved at vi har informasjon som ikke er kjent av alle.»
Her blander Krokan sammen hva som skaper verdi og hva som muliggjør at noe kan være en vare. Det krever også arbeid å gjøre om informasjon til noe inntektsgenererende. Og selv om det er knapphet på noe, hvilket det må være for at noe i det hele tatt skal kunne omsettes, trengs det arbeid for å gjøre det til en vare. Dette er en del av den kapitalistiske økonomien uavhengig av om den er digital eller ikke.
Det er mulig å ha kontroll over begrensede oljeforekomster eller silisiumkilder, og dermed få urettmessig mye ut av eget eller andres arbeid. Men noen må også jobbe for at det skal skapes verdi oljen kan kjøpes for. I sin iver etter å se det nye, som at tolkning av røntgenbilder kan gjøres billig i India, ser Krokan ikke så godt det gamle, som at noen må gjøre tolkningene i India og at verdien som blir igjen i Norge, er den som ikke betales til India. Nye digitale tjenester gjør at «selv jurister, forretningsutviklere, lovgivere og politikere har hendene fulle med å skaffe seg oversikt». Selv førstelektorer og professorer, er det fristende å legge til. Men sånn har det alltid vært.
Karl-Fredrik Tangen er førstelektor på Markedshøyskolen. Anmeldelsen sto på trykk i Dagens Næringsliv 29.11.2010
Ill.foto: