Bort med trærne. Inn med bulldoserne. Tomter blir sprengt ut og dosert. Hyttefeltene reiser seg. Laftebransjen opplever bonanza. Det tradisjonsrike håndverket som på 1980-tallet var utrydningstruet, bare opprettholdt av et lite laug av idealister, blir plutselig et statussymbol. Hvorfor? Erling Dokk Holm, forsker ved Markedshøyskolen, har tenkt mye over dette.
– Laft er arbeidskrevende og dyrt. Et laftet bygg er i dag et uttrykk for at man har penger. Det er også et symbol på nasjonal tilknytning, sier han og påpeker et paradoks: Den nye, norske fjellhytta skal helst se ut som den er eldgammel. I hvert fall utvendig.
– Jeg sier ikke at tømmer er teit. Det fins vakker og interessant nasjonalromantisk arkitektur, men mye av det som bygges i dag er rene parodier på den stilen. Man tar elementer fra seterbebyggelsen på 1800-tallet og pimper den opp etter beste evne, med dragehoder og skikkelser fra norrøn mytologi. Tømmerpalassene har ingenting med norsk historie å gjøre. De er en Ivo Caprino-fantasi, mener forskeren.
– Hva signaliserer et slikt nasjonalromantisk palass om eieren?
– At her har vi med en nyrik kraftpatriot å gjøre, en som ikke nekter seg noe av det gode liv. Det er boblebad, luksus i alle ledd og en markant overdrivelse av norsk symbolikk. Høyt mellom fjelltoppene finnes en dyp kulturkløft, påpeker Dokk Holm. Ytterpunktene er de som ikke kan få nok utskjæringer i mønet og de som ikke vil ha noe møne i det hele tatt.
Les hele artiklen fra Dagbladet Magasinet her.