Farsen
Årets gjenganger i avisspaltene har vært føljetongen rundt det planlagte Munch-museet signert spanske Herreros.
Årsaken til at dette vinnerprosjektet til slutt mistet støtten er sannsynligvis følgende: Erling Lae, byrådsleder for Høyre fra 2000 til 2009, hadde lidd nederlag i Oslo bystyre i 2005 da han fremmet forslag om å flytte Munch-museet fra Tøyen til Bjørvika. Lae hadde imidlertid ikke til hensikt å gi seg og gjennomførte i mai 2008 noe som ved første øyekast så ut som en usedvanlig elegant politisk manøver. Han ga opp å bygge noe på Vestbane-tomten (der hadde prosessen med nytt Deichmanske bibliotek kjørt seg fullstendig fast), fikk staten ved daværende kulturminister Trond Giske til å kjøpe tomten (tilbake), med et løfte om at den skulle bebygges med det nye Nasjonalmuseet for kunst.
Med dette i bagasjen var det mulig å overtale Frp og SV til å støtte en flytting av Munch-museet til Bjørvika. Arbeiderpartiet syntes ikke dette var en god idé. Partiet hadde alltid vært tilhenger av Tøyen og det var også Oslo Arbeiderpartis innsats som i sin tid gjorde at Munch-museet havnet der. Erling Lae brød seg ikke om Ap, han hadde jo Frp og SV på sin side. Han ga dem ikke engang en erstatning for Munch-museet. Tøyen skulle bare forlates der og da. Det skulle vise seg å være selve kardinalfeilen.
I løpet av kort tid endret SV standpunkt og i løpet av 2011 viste også Frp seg fra sin mer klassiske kulturfiendtlige side og droppet støtten. Ergo var flertallet borte.
Hadde Erling Lae gått til Arbeiderpartiet og snekret sammen et godt kompromiss der også Tøyen fikk noe - et vitensenter, en utvidelse av Naturhistorisk museum på Tøyen i samarbeid med Universitetet i Oslo og så videre - så kunne alt ha sett annerledes ut. De fleste store byggeprosjekter i Oslo har bred politisk støtte bak seg. Det hadde ikke vært noen Oslopakke 1, 2 eller 3 om ikke både Ap og Høyre sto bak, og slik er det stort sett hele veien. Å drive bypolitikk med støtte fra fløypartiene er mildt sagt en farefull ferd, og egentlig er ikke Lambda annet enn en historie om dårlig politisk håndverk.
I tillegg fikk ikke Lambda den unisone støtten hos borgerne og politikerne som det trengte. Selv langt inne i Høyre finnes det mennesker som misliker bygget intenst og som holdt seg for nesa da de stemte ja i bystyredebatten i desember. Det var ikke noe press nedenfra i denne saken. Bare ovenifra.
Tragedien
Den store tragedien som rammet nasjonen 22. juli medførte også massive fysiske ødeleggelser. Alle signaler som er kommet fra administrasjonsminister Rigmor Aasrud, som er Statsbyggs eier, tyder på at Høyblokken skal rives. Det er et ubestridt faktum at bygningen er viktig og interessant, og har markante arkitektoniske kvaliteter. Vernemyndighetenes entydige råd er å la den stå. Aasrud har sagt rett ut at hun «ikke synes den er så pen» og har flørtet med at hun er fra landet. Dessuten skjønner hun ikke at den gjennom de grufulle handlingene som har utspilt seg, har fått en ny symbolsk funksjon. Begge deler er til å grine av. Det å ha private estetiske preferanser er helt ok, men å tro at egne private oppfatninger kan sidestilles med fagmiljøenes oppfatninger, er derimot ganske komplisert.
Gode politikere kjennetegnes nettopp av at de vet når de skal lytte til faglig skjønn, og når de skal overprøve det, og at overprøving må være fundamentert i politiske agendaer, ikke i privat diller. At Aasrud ikke oppfatter at det å rive for mange er synonymt med å gi terroristen et større ettermæle, er også et uttrykk for at hun har begrenset innsikt i hvordan folkemening dannes.
At kulturministeren ikke uttaler seg, er også egnet til refleksjon. Er det fordi hun arbeider hardt og dyktig i kulissene, eller er det fordi hun ikke bryr seg? Okke som kan denne saken bli en belastning for Arbeiderpartiet. Rent kulturpolitisk har partiet mindre å gå på enn tidligere, og hvis man nå lar en teknokratisk administrasjonsminister kjøre løpet blir tristessen total.
Det eminente
Det finnes mye elendig i arkitekturen, men også mye å la seg begeistre av. Ikke minst i det små. Det kan være meningsløst å trekke noe frem, men på 1250 meters høyde over havet på Hjerkinn i Dovre har Snøhetta laget en observasjons- og informasjonspaviljong om villrein, som skiller seg ut. Dette er et svært lite prosjekt, men fullstendig gjennomarbeidet estetisk og funksjonelt, og den som ikke blir beveget i møte med det kan knapt kjenne blodet renne i sine årer. Jarmund/Vigsnæs Arkitekter har tatt fatt i noe så prosaisk som en kontrollstasjon for tungtransport, og sprengt en haug av tradisjonelle tanker om hvordan et slikt bygg skal se ut. Gullesfjord Kontrollstasjon ligger i et veikryss i Lofoten, har torv på taket, bygningskropp i grå upusset betong og en aktivistisk fargebruk. Bygninger sitter som støpt i terrenget, er usedvanlig vakker og demonstrerer at gode arkitekter kan ta ut potensialet i bygninger som de fleste av oss ikke noensinne har ofret en tanke.
Hamsunsenteret tegnet av Steven Holl vant Statens Byggeskikkpris i året som gikk, og det var vel fortjent. Bygningen på Hamarøy vekker oppsikt også internasjonalt og er ekstremt original. Den er estetisk nyskapende, funksjonelt vellykket, og utrustet med sterke romlige kvaliteter. Ikke minst har Hamsunsenteret en frapperende evne til å overskride den klassiske debatten om forholdet mellom tilpasning og brudd, og skriver seg med selvfølgelighet inn i historien.
Dette landet er så heldig å være forspent med mange usedvanlig gode arkitekter, og det hadde vært på sin plass at flere av dem fikk leve ut mer av sine talenter. Til det trengs det også mer politikk, politikk som sikrer at arkitektoniske kvaliteter overlever møtet med avkastningskrav, miljøkrav, andre krav og fandens oldemor.
Godt nytt år!
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.