Det ser for det første ut til at norske forbrukere ikke er de store tilhengere av avanserte matprodukter, norske eller utenlandske, slik som TV-kokken Hellstrøm vil ha det. De butikker som øker sin omsetning er billigbutikkene, mens de større butikker som kan ha opp til 20.000 varenummer, er taperne.
Alle kjedene har innslag av norske spesialprodukter, men de fleste overlever ikke ett år i hyllene. Folk prøver dem en gang, men kjøper dem ikke igjen.
Ikke nok.
At antall kunder ikke har betydning, er en merkelig påstand. I Norge bor det 4.9 millioner mennesker, omtrent like mange som det bor i Chicago med omegn der min kone er fra. I Frankrike bor det ca 60 millioner mennesker. 1 prosent markedsandel i Norge tilsvarer 49.000 mennesker, fordelt over hele landet. Ved å trekke fra de veldig unge og de veldig gamle, blir det 30.000 personer igjen. Og i Norge har vi ca 4.000 dagligvarebutikker. Én prosent er ikke så lite som man kanskje skulle tro, men det er ikke nok.
Få kunder.
Det spiller ingen rolle hva Amelien, Hellstrøm og tjue andre tenker om mat. Dagligvarebutikkene kan ikke leve av dere. Folk kjøper i liten grad spesialiserte norske produkter, ikke fordi de ikke finnes i butikken, men fordi ikke mange nok vil ha dem. Det er derfor de ikke er i butikken. Hvor har det blitt av spesialforretningene? Hvor er fiskebutikkene og slakterne og ostebutikkene? Er de borte fordi drivene ikke ser mulighetene? Nei, de er borte fordi det ikke er nok kunder.
Forskjell.
Som forsker må Virginie Ameilien også være klar over at det kan være store forskjeller mellom hva folk sier de er opptatte av og hva de faktisk gjør. Alle er for miljø, alle er for etikk – helt til det kjennes på lommeboken.