Hun mener det er staten som er det store underkjente problemet, og vil ha bedre verktøy; hun mener at «statlige sektorinteresser må kunne overstyres av overordnede hensyn».
Det er sant at staten av og til bærer i seg en sprikende samling av politiske ambisjoner, som for eksempel både jordvern og boligbygging. Det finnes også mange eksempler på at statlige planer sinker utviklingen, men i det store og hele stemmer det dårlig. Tvert imot: staten er ofte den som driver prosessene fremover. Et eksempel er de store samferdselsinvesteringene som er gjort i mellom Gardermoen og Oslo, det har utvidet den funksjonelle Oslo-regionen betydelig. At potensialet i å bygge bymessig på Lillestrøm ikke er tatt ut, skyldes derimot ikke staten. Det er kommunene som er reguleringsmyndighet.
Fornebu viser hvor ille det kan bli. Her kunne man bygget landets fineste by, med en fantastisk beliggenhet ved sjøen og rett utenfor Oslos grenser. Det ville senket presset i boligmarkedet med flere grader. I stedet bygget man grisgrendt og solgte de beste tomtene til Telenor og andre store selskaper. Hvorfor? Kort fortalt: Bærum kommune ønsket få boliger og lav utnyttelse. De ville ha det bærumsk. Det fikk de til. Staten var inne i prosjektet med mer urbane ambisjoner, men hadde ikke makt nok. Slik fikk vi en løsning som hverken er bærekraftig økonomisk og eller miljømessig. Dette er så overdådig dokumentert at det er vanskelig å benekte det.
Sagt på en annen måte: Det kommunale selvstyret er det største problemet, ikke staten. Det vet alle, også en som har vært kommunalminister. Kommunene driver med arealpolitikk og det er det viktigste de gjør, men mange kommuner ønsker ikke flere innbyggere. Derfor regulerer de ikke flere tomter til boligbygging. Men det kan ikke Solberg si, i og med at Høyre også har programfestet mer makt til kommunene, og båret det frem som en hovedsak.
Det kommunale selvstyret er elefanten i rommet.
Kommunalt selvstyre er i utgangspunktet en velsignelse, men det har en pris, og den prisen betaler alle de som i dag ikke kommer inn i boligmarkedet. Det viktigste tiltaket for å bygge flere boliger er å gi staten rett til å overstyre kommunene rundt de store byene, og pålegge dem å regulere områder som ligger inntil eksisterende togstasjoner. Det er slikt som duger.
Høyre er ikke alene om å være konturløse. Fra Arbeiderpartiet kommer heller ikke de gode og konkrete forslagene. Det partiet som i hele etterkrigstiden hadde verktøy og ambisjoner i boligpolitikken, har i dag falmet og er nesten borte i debatten. Bare én rikspolitiker er interessert og kyndig i dette spørsmålet: SVs Heikki Holmås. Han foreslår en rekke tiltak - noen gode, noen mindre gode - og han utmerker seg med å ha gjennomstudert sektoren og forstått kompleksiteten i den.
Interessant nok er Audun Lysbakken - hans konkurrent til jobben som partileder i SV - usynlig på dette området. Symptomatisk nok er han hyperkjapp med å sende ut politisk korrekte meldinger på Twitter når noen har sagt noe som kan tolkes som rasisme («Mokkamann»-episoden), men når den reelle rasismen, som et opphetet boligmarkedet gir, skal bekjempes, da er han en skygge.
Lokalpolitikerne i de store byene har imidlertid utviklet seg til veldig kompetente i boligspørsmål og storbyene driver nå en politikk som fremmer raskere tomtereguleringer. De kjemper med ofte reaksjonære nabokommuner og har lært at politikk mest av alt er et håndverk der lover, regler og ambisjoner må avstemmes.
Dessuten skjer det bevegelser også i politikkens mer reflekterte rom. Den konservative tenketanken Civita har for eksempel interessert seg for feltet, og herfra kommer det tanker som Høyre og Erna Solberg garantert vil forkaste. Lars Gauden-Kolbeinstveit har blant annet foreslått å endre skattesystemet slik at det blir mindre fordelaktig å investere i bolig, i håp om å dempe presset i markedet og gjøre det lettere for de som har minst.
Om disse virkemidlene de facto vil føre til at flere boliger bygges kan diskuteres, men det er interessant at også høyresiden har aktører som er villig til å gå inn i materien. Ikke minst er hans argumenter svært like de Heikki Holmås bringer til torgs.
Folk som ikke skal forsvare et gode de aller fleste av oss nyter, er verdt å lytte til. De ser elefantene.
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.