Oslos politikere har sammen med Plan- og bygningsetaten i Oslo sørget for at ordet «allmenning » nå er gått inn i debatten om offentlige rom.
I Bjørvika planlegges det syv såkalte allmenninger som skal berike området. Det er gode grunner til å spørre både om begrepet er godt og om hva det produserer. Ordet «allmenning» er tungt ladet av positive assosiasjoner, og viser ikke minst hen til en bred nordisk demokratisk tradisjon.
Vi har jo allemannsretten i dette landet, som betyr at vi kan gå hvor enn vi vil i den frie natur uansett hvem den juridiske eier er. Hvis man går inn i planene for de nye byområdene som nå vokser frem rundt Bjørvika, vil man se at de syv allmenningene er syv ganske ulike typer rom. Troen på at de representerer samme funksjonalitet – offentlighet i en eller annen forstand – er det som skal legitimere dette pompøse ordet. Imidlertid er det vanskelig å se at begrepet «allmenning» gir noen god forståelse av hva disse rommene inneholder, til det er de for forskjellige.
Den såkalte Stasjonsallmenningen som skal koble sammen Oslo S med både Bjørvika og sjøfronten, og den eksisterende byen bak, blir en form for bilfri gate som både er bro over skinnegangene og vanlig gate som går nord–syd. Kongsbakken, derimot, er et grøntområde mellom sjøen og middelalderparken. De danske arkitektkontorene SLA Landskabsarkitekter og Gehl Arkitekter vant konkurransen i 2004 om byrommene i Bjørvika. De har gjort en god jobb i å utforme og argumentere for de forskjellige allmenningene, men det skjemmer prosjektet at alle de andre områdene i Bjørvika som også vil ha sterk offentlighetskarakter, ikke er regnet inn.
Hvorfor er fortauene ikke allmenninger når en gågate blir det? Det henger ikke på greip i det hele tatt. Det logiske fundamentet for begrepet er svakt, og derfor trer det frem som en stor og litt slitsom retorisk øvelse. Det alvorlige spørsmålet som må stilles, er om de byrommene som konstrueres blir gode. Når man studerer materialet, er det vanskelig å ikke tenke at flere av dem rett og slett er for store, og i skrivende stund ser det ut som om Kongsbakken blir enda større. Riksantikvaren mener, med full støtte fra Fortidsminneforeningen og andre verneinteresser, at Kongsbakken må dobles i areal. Åpningen i Kongsbakke-allmenningen blir da hele 110 meter ytterst mot fjorden og 88 meter innerst.
Årsaken er at Lambda, det nye Munch-museet, kan få en plassering som blokkerer siktlinjene mellom sjøen og middelalderparken. Da blir det etter riksantikvar Jørn Holmes mening nødvendig med en større åpning i Kongsbakkeallmenningen. Det er mulig det er en god løsning hvis man kun er opptatt av å holde på referansene til middelalderen, hvis man også ønsker å senke omfanget av boligbygging i området, og egentlig vil stanse flyttingen av Munch fra Tøyen (der er han nok på linje med i alle fall undertegnede) og ellers forpurre store deler av Bjørvikautbyggingen. Kanskje blir Kongsbakken slik Jørn Holme nå ønsker seg mer en demonstrasjon av hans makt enn et godt byrom. Dette landet har for mange for store for tomme byrom.
Trenger vi virkelig flere av dem? Et eksempel på denne typen misere finnes på Aker Brygge. Der ligger det et torg, og det er steike dødt. Bryggetorget er navnet, og i dette tilfellet er navnet ikke uinteressant. Det å skulle lage et «torg» og en «brygge» på samme sted er ingen god idé. Brygge og torg passer like godt sammen som fisk og pølse. Bryggetorget er et veldig dårlig offentlig rom. 70 prosent av det er uten aktivitet, og de stedene på denne plassen der det foregår noe, ligger i randsonen. Det geografiske sentrum er det sosiale nullpunkt.
Det er frapperende at et så minutiøst planlagt område som Aker Brygge har slike dysfunksjoner, men det er jo d tte som er normalen land og strand rundt: Store byrom der planleggerne har drømt om et vitalt folkeliv, ender opp som øde, tomme plasser. «Sydende», «pulserende» og «urbant» er ord som går igjen i den kommunale planleggingsprosaen når man skal argumentere for denne typen byrom. Problemet er at det hverken blir «sydende», «pulserende» eller «urbant» før det er trangt om plassen. Store byrom krever store menneskemasser, og i Norge er det ingen byer som virkelig er massivt befolket. Det hjelper ikke å kalle et bredt spekter av byrom for «allmenninger» og håpe at de derfor blir gode og urbane steder.
De må også utformes slik at de blir trange, tette og intime. Det er et eget fag, og et fag nesten ingen i dette landet behersker. Det finnes likevel eksempler som er gode også her, slike som Teaterplassen – et nytt lite torg mellom Schweigaards gate og Grønlandsleiret i Oslo – og Arneageren i Stavanger, som er torget utenfor kulturhuset Sølvberget. Det er kanskje Norges fineste torg, og det er virkelig unorsk. Med andre ord: til etterfølgelse!