Aftenposten melder at forbrukerombudet, med forbrukerminister Audun Lysbakken i ryggen, kjemper for å begrense markedsføringen av lån mot unge i alderen 18-25 år.
Begrenset tilgang på kreditt vil begrense mislighold, men det er påfallende at 25-åringer trenger spesiell beskyttelse fordi de er unge. Departementet bør tenke mindre på beskyttelse og mer på tiltak som åpner for at unge kan delta i økonomien.
NRK-programmet «Teenage Boss» er en moderne versjon av eventyret om mannen som skulle stelle hjemme. Tenåringer tar over familiebudsjettet en måned, og viser ungdoms frikobling fra ansvarlig pengeforvaltning.
«Tenåringer er superforbrukere, og bruker penger på nytelse, snacks, klær, spill og på å være sosiale,» skriver NRK, og spør seg hvorfor denne tydeligvis problematiske situasjonen har dukket opp: «Er det foreldrene som gjør feil i oppveksten, eller er det samfunnet som oppfordrer til uhemmet shopping og forbruk?». En bedre forklaring er at samfunnet tilrettelegger for en oppvekst som skaper ung hjelpeløshet.
Utviklingen blir beskrevet av sosiologen Vivian Zelizer. På siste halvdel av 1800-tallet forsvant barns rolle som arbeidere, de skulle beskyttes i familien. I Norden var det også slik, og basert på studier i Sverige skriver etnologene Jonas Frykman og Orvar Löfgren hvordan: «Generelt kan en si at en av de viktigste grunnstrukturene i det samfunnssystemet som langsomt ble bygget opp i løpet av 1800-tallet, er motsetning mellom produksjon og ikke-produksjon, mellom arbeid og fritid».
Dette var også et moralsk skille. Mellom foreldre og barn skal det etter en slik modell være «ekte» relasjoner som i utgangspunktet ikke skal skitnes til av lønnsarbeidet og produksjonens logikk.
Selv om barn lever i familien, deltar de ikke i familiens arbeid for å skape inntekter. Når bestemor forteller at hun var med på potetinnhøstingen, er det en påminnelse om at det er mulig med et samfunn der barn jobber for familiens økonomi. I dag ser vi unntaksvis spor av slikt, som når skuespillernes barn har barneroller på teateret eller det ser ut som om det er en familie med barn og voksne i samspill som driver en vietnamesisk restaurant.
«I middelalderen, da moderne tid begynte, og lenge etter det i lavere klasser, var barn blandet med voksne så snart de ble betraktet som i stand til å klare seg uten mødrene og barnepasserne sine», konkluderer historiker Phillippe Ariés i sin barnehistorie.
Barn var likeverdige mennesker som tok del i produksjonen så fort de faktisk kunne utføre arbeidsoppgaver. Skole og familie, lovverk mot barnearbeid og ny forståelse av alderskategoriene barn og unge, har skapt en kultur der det er krise når ungdom heller vil jobbe enn å gå sammen med sine jevnaldrende på videregående skole.
Ungdom er altså frikoblet fra arbeid og fra ordentlig økonomisk deltagelse. Når ungdom får penger, selv fra eget arbeid, er pengene øremerket til unyttig bruk. Dette kommer frem i «Teenage Boss'» motsatt-verden. Der får foreldrene «lommepenger», men når foreldrene i en familie bruker lommepengene til å kjøpe mat til familien, blir pengene redefinert til de ordentlige pengene som sjefen egentlig skal styre med.
I motsetning til i eventyret om mannen, demonstrerer «Teenage Boss» at unge faktisk kan ta ansvar. De starter kanskje med å bruke husholdningspengene til å spandere kafébesøk på venner, men lærer seg fort ansvarlighet og å holde foreldrene i stramme tøyler. Men når ungdommen får seg jobb, er det sine egne lommepenger de tjener, ikke familiens penger. Der går grensen for hvor opp-ned et tv-program kan fremstille verden.
Det er ikke kyniske markedsaktører som har dratt barn og unge ut av produktiv virksomhet. Kjærlige foreldre, et storstilt pedagogisk prosjekt og betimelig arbeidslivskamp har sendt barn vekk fra voksenlivet og inn i en boble der de får de pengene de har, og forventes å bruke dem på måter de siden vil bli kritisert for.
NRKs unge tenåringssjefer klarer å styre familieøkonomien når de må, men gleder seg til foreldrene skal ta over igjen. Livet som skoleelev og som lystorientert forbruker på fritiden er behagelig, men ingen god forberedelse for å bli en ansvarlig voksen. Det er på tide å gjeninnføre barnearbeid.
Karl-Fredrik Tangen er førstelektor ved Markedshøyskolen, Campus Kristiania.