Riksantikvar Jørn Holme er blitt medienes mann, og han har klart å skaffe kritisk oppmerksomhet om Bjørvika-utbyggingen. Det mildt sagt upopulære vinnerforslaget til nytt Munchmuseum – Lambda – er blitt hans rundingsbøye, og det ser ut til at jo mer han hamrer løs på det, desto mer populær blir han.
Imidlertid er det fra et mer faglig begrunnet byplanperspektiv ganske uklart om Holmes innsats vil øke de urbane kvalitetene i Bjørvika. Derfor er det mye som kan tyde på at Holmes energiske innsats her mest av alt er en form for politisk mobilisering for selve embedets status, og det er jo vel og bra.
Kulturminnevernet i Norge står overfor mildt sagt enorme utfordringer. Riksrevisjonen publiserte for to år siden en rapport som sammenlignet statusen i kulturminnevernet med de målsetningene Stortinget sluttet seg til i 2005. Da gikk Stortinget inn for at «Det årlege tapet av verneverdige kulturminne og kulturmiljø som følgje av fjerning, øydelegging eller forfall skal minimaliserast og skal innan 2020 ikkje overstige 0,5 prosent».
Riksrevisjonen dokumenterer at dette målet vanskelig kan nås, fordi kompetansen til å registrere så vel som å verne er på et lavt nivå, ute i kommunene og fylkene. Det kanskje mest interessante i rapporten er at den i nådeløse ordelag beskriver hvordan det såkalte desentraliserte kulturminnevernet i mange tilfeller er noe nær en vits. Desentralisert kulturminnevern betyr at kommunene og fylkene skal ta hånd om sine egne kulturminner, og på begynnelsen av 1990-tallet opprettet derfor fylkeskommunene egne antikvariske myndigheter.
Det som i svært mange tilfeller har skjedd, er at dette leddet er blitt politisk overstyrt. Det er politikerne i fylket som sitter og bestemmer om fylket skal reise innsigelser når kommunale vedtak som bryter med lovverket er fattet. Lokale interesser av ymse slag får stadig vekk forrang, i strid med både jusen og intensjonene. Den innsigelsesretten som fylkeskommunene har, blir stort sett aldri brukt, og det er her den største av alle bikkjene ligger begravet.
Det finnes unntak, men det desentraliserte kulturminnevernet er i dag grovt kompromittert. Derfor forsvinner det hver eneste dag kulturminner som burde blitt bevart, og derfor er det her Riksantikvarens store oppgave ligger: Han burde gå med full styrke inn i de lokale prosessene og overstyre kommunale og fylkeskommunale vernemyndigheter, og på litt sikt burde han ta til orde for en sentralisering av antikvariske myndigheter. De lavere nivåene har ikke vist seg tilliten verdig, og da må noe gjøres. Det skjer jo ofte ellers i det norske samfunnet. Barnevernet ble omorganisert i 2004. Staten overtok ansvaret fordi den fylkeskommunale styringen var for dårlig. Det nye statlige barnevernet har mer autonomi, er blitt bedre samordnet, mer effektivt, og leverer bedre resultater.
Det er åpenbart at når kulturminner administreres av lokalpolitikere som søker gjenvalg, blir systemet uegnet til å følge opp Stortingets målsetning. En aktuell sak er Villa Dammann, tegnet av Aasland og Korsmo og oppført i 1932. Det er en av de aller fineste funkisvillaene i Norge og ble da også fredet i 1997. Nabotomten skal nå ambisiøst og ganske ufølsomt bebygges. Den vil når den står ferdig skjemme Villa Dammann på en måte som åpenbart er i konflikt med intensjonen bak fredningsvedtaket.
Da byggesaken ble fremmet, snorket Byantikvaren i timen og klarte hverken å lese det politiske eller juridiske kartet, og sviktet sitt mandat. Heldigvis har eieren av Villa Dammann – Erling Kagge – klaget på vedtaket. Plan- og bygningsetaten i Oslo har justert byggegrensen på det nye bygget lite grann, men ikke så mye at det endrer substansen. Riksantikvaren er nå den eneste som kan gjøre noe. Han kan benytte sin rett til å iverksette midlertidig fredning av den tomten som skal bebygges, inntil han får et utbyggingsforslag som ivaretar kulturminneinteressene bak fredningen av Villa Dammann. Å være en privat eier av et fredet kulturminne er krevende, men heldigvis har Villa Dammann hatt en eier som har lagt ned mye ressurser i å holde huset og hagen i hevd.
Hvis kulturminnevernet skal ha en moralsk status som gjør at det overlever over tid, må slike eiere oppleve at de ikke er alene. Riksantikvaren må være villig til å kjempe side om side med dem. Derfor må også Holme kjempe for at riksantikvarembedet overtar det fylkeskommunale kulturvernet, og slik øker kulturminnevernets integritet og status i dette landet.
Erling Dokk Holm er førsteamanuensis ved Markedshøyskolen, og skriver jevnlig i Dagens Næringsliv.