Oslo Høyre gjorde i år ett av sine aller beste valg noensinne og hentet hjem hele 35,7 prosent av stemmene. Det kunne ha blitt helt annerledes-
I alle fall var det et håp Arbeiderparitets ledelse og Oslopartiet hadde da de hanket inn Liebe Rieber-Mohn. Med henne som kandidat til jobben som byrådsleder fikk partiet et kjent og handlekraftig ansikt å mobilisere rundt. Hennes rolle som statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2005 til 2009 gjorde at hun pekte seg ut. Hun hadde klart å gi partiet en troverdig innvandringspolitikk, og med tanke på at Oslo er den byen i Norge der det bor flest innvandrere, så burde hennes profil slå godt ut. Når man så satte Oslopartiets absolutte mest drevne og kunnskapsrike politiker - Rune Gerhardsen - inn som ordførerkandidat, skulle en tro at partiet hadde fått frem en slagkraftig duo. Imidlertid gikk veldig mye veldig galt. Arbeiderpartiet gjenvant ikke makten, den har de ikke hatt siden 1997. Mer smertefullt må det være at Høyre gikk forbi Arbeiderpartiet som hovedstadens største parti.
Høyre har nå sittet med makten i Oslo - i ulike allianser eller alene - siden 1997, og partiet sitter i dag tryggere enn på svært lenge. Det kan virke merkverdig at AP ikke klarer å vinne valg i hovedstaden, men det har sine helt spesifikke årsaker. Noen som det er umulig å gjøre noe med, og andre som åpenbart er innenfor rekkevidde for partiet.
For det første er SV redusert. SV som sammen med AP utgjorde byråd fra 1992 til 1995, og som helt til i år har vært en potent kraft i hovedstaden, havnet ved høstens valg nede på seks-tallet. Så sent som i 2003 fikk partiet omtrent 20 prosent av stemmene.
For det andre har Venstre bare formelt vært på vippen. Selv om partiet ikke vil sitte i byråd med FrP, har Ola Elvestuen og kompani sørget for at Høyre og FrP har fått regjere år etter år. For det tredje har Høyre ingen betenkeligheter med å samarbeide med andre partier, FrP inkludert. Høyre sluker kameler på et høyt nivå og har kommet langt med det.
Det er et faktum at venstresiden ville regjert byen med solid flertall om valgdeltakelsen i Oslo øst og nord hadde vært på Vinderen-nivå. I stedet for at valgdeltakelsen er rundt 70 prosent så ligger den i flere bydeler nede på 50-tallet. Når 71 prosent av de stemmeberettigede i Vestre Aker stemte, men bare 53 prosent av dem på Grünerløkka, så blir også Aps oppslutning hardt rammet. Partiet står nemlig uhyre sterkt på Oslo Øst, her var oppslutningen om Arbeiderpartiet omtrent 43 prosent, mens Høyre ikke sanket flere enn 25 prosent av stemmene.
Dette fenomenet kommer ekstra trist til syne når man ser at Oslo kosmopolitiske befolkning ikke valfarter valgurnene. Ifølge MiRA - Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner - så var det bare 25 prosent av de stemmeberettigede med minoritetsbakgrunn som stemte ved kommunevalget i 2007, og når vi vet at ikke-vestlige innvandrere utgjør en fjerdedel av alle som kan stemme i hovedstaden, da er det snakk om en skikkelig demokratisk krise.
Oslo Arbeiderparti har imidlertid gått fra dør til dør, flittig delt ut roser og håpet at det var mulig å mobilisere blant de etniske minoritetene. Men det ser ikke ut som det fungerer, og det er litt rart, for det er mye annet som fungerer på innvandringsfronten. Levekårene i store innvandrergrupper er svært gode, og enkelte grupper gjør det bedre enn etnisk hvite nordmenn både i arbeidsmarked og innen høyere utdanning.
Hva er så igjen for Arbeiderpartiet å jobbe med?
Vel, byen er jo delt økonomisk, sosialt og etnisk - statistikken lyver ikke - og Oslo Arbeiderparti har ingen ordentlig politikk for å gjøre noe med det. I valgkampen lovet Liebe Rieber-Mohn å ikke innføre kommunal eiendomsskatt, i håp om at man skulle få flere velgere i vest. Det fungerer muligens på Vinderen, men en progressiv kommunal eiendomsskatt ville demonstrert at Arbeiderpartiet ønsket å ta fra de mer velstående og overføre til de mer trengende. Drar man rundt i Groruddalen og ser på forholdet mellom tilbud til befolkningen og det de etterspør, så opplever man et stort vakuum. Tilbudene på kultursektoren er magre, og idrettens forhold er også presset. De burde opprettes flere biblioteker, flere idrettsarenaer, og flere husrom for kulturaktivitetene. Groruddalen syder av organisert kultur og idrett, av en sterk frivillig sektor, men den mangler husrom. Det ville vært integrasjonspolitikk i praksis.
Ikke minst må man gjøre noe med boligpolitikken. I hver eneste større byutviklingssak går Arbeiderpartiet inn for flere utleieboliger, og partiet har flere gode politikere som iblant forsøker å øke den sosiale dimensjonen i det som bygges. Men de gjør ingenting grunnleggende. De siste 20 årene har boligprisene syvdoblet seg i Oslo, men Oslo Arbeiderparti har ikke tenkt en eneste original tanke om hvordan man skal sikre de som i dag vil inn på boligmarkedet en ok bolig.
Dette feltet skriker etter nytenkning: Både kommunens grenser, arealpolitikken, eierskapsorganiseringen i boligmarkedet og byplangrepene bør diskuteres.
Under Rune Gerhardsens ledelse av kommunen fra 1992 til 1997 ble det gjort store og konstruktive grep på en rekke felt som kollektivtrafikk og skolesatsinger, og denne perioden vil sannsynligvis gå inn i historiebøkene med mye heder. Imidlertid så var ikke Erling Laes mange år ved makten noen stor tragedie, og mange tenker nok at Høyre er et velsmurt velfungerende tog som aldri stopper. Og nesten alle ser at Arbeiderpartiet ikke representerer noe grunnleggende annerledes. Hvorfor da stemme, og hvorfor da stemme Arbeiderpartiet.
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøyskolen iOslo.