Julen begynner tidligere hvert år - sier de. Hvert år. Den begynner allerede i oktober, sier de. Hvert år. Så kommer de, de som har framtiden i sine hender og snakker om forbrukersamfunnet og handelsstandens reklamepress allerede før desember. Men de har aldri vært i Drøbak.
I Drøbak begynner de aldri, fordi de aldri slutter. I Drøbak - byen som brandes med «julenissens hjem» - selger de nissenips, juletrepynt og heklede små røde løpere på helårsbasis.
Jeg var i Drøbak i sommer. Vi kom sjøveien, kan det bli mer stas? Det sies at det er så koselig i Drøbak. Men hva innebærer nå kos? Halvfete mennesker som vralter av sted i trygdet tempo? Eller det små: Små butikker? Små hus, små gater, små brostein, små tingeltangel? Lavt under taket. Hva er det med det lille som er så koselig? Kanskje det er den maskuline beskyttelsestrangen som ligger fortrengt i det moderne mennesket? Det er i hvert fall ikke lyden av kantklipper som tordner fra alle himmelretninger. Jeg får allerede lyst til å smøre litt dritt på støvlene.
Vi vandrer opp til torget, mens kosen demrer. Kos er ikke bare smått i betydningen små søte barn, kontra stygge store voksne. Boder viser brukte og små hjemmelagede ting.
Kos er fravær av det masseproduserte. Det er nostalgi, det forestilte minnet om noe som en gang kanskje var. «Nært» er det metaforiske grunnlaget for kos, altså det motsatte av «langt unna», som Ikea, Stabburet eller Kina. Kos er inne, nært, mykt, lite, mørkt, trygt.
Drøbak er full av mennesker med små ting, veldig små ting, ting til pynt, til å sette i settekasser, på peishyller og i vinduskarmer. Drøbak er nipsens hovedstad. Så står jeg der med mine kvinner som titter på de små ting. Jeg er for stor, og bygger opp en maskulin angst for å velte, sprenge løs. Jeg er Gulliver, fanget i småbyen, i et keramikkverksted, for å tove ull og hekle duker. Jeg kjøper en kaffe, men jeg er allerede våken.
I Julenissens postkontor er det dempet belysning. Et kvasiverksted med flettede kurver med flere tonn med nips. Årets julemote er nisseluen som er dradd nedover øynene, med røde kinn og potetnese. En nisse er til og med pyntet med et norsk flagg. Jeg går ut, setter meg i skyggen og hyperventilerer.
Etter pliktskyldig og svettende ha vandret rundt, blir jeg slått av at det bare er damer i sikte. Jeg snur meg rundt, ser noen gamle evnukker, ellers bare kvinner i alle aldre. Kvinner som kjøper, kvinner som selger. Jøss, et enkjønnet samfunn, interessant! Som en god antropolog spør jeg en av damene i boden: «Du unnskyld, hvordan er det dere reproduserer dere?»
Hun ser ikke ut til å forstå spørsmålet. «Jeg mener, hvordan får dere barn?» Jeg tolker avvisningen av problemstillingen som at hun har godtatt kulturens undergang. Alternativt kan man jo røve barn, uansett får jeg ikke mer ut av henne. Drøbak ser i hvert fall ut til å rekruttere nye kvinner som tar over de små bodene og nipsbutikkene. Det er vel fra bygdene de kommer. Først til byen for å studere, så til Drøbak for å kose og tove.
I en artikkel for Maktutredningen ti år tilbake beskrev jeg kvinners makt, nettopp ved å vise til den styrke og autoritet det innebærer å ta beslutninger om hvor skapet skal stå og hvilke bilder som skal henge på veggen. En autoritet som i neste omgang tolkes som kompetanse for omsorg, og at de dermed blir «egnet omsorgsperson» ved skilsmisse.
I intervjuene jeg foretok var det masse undertrykkende utsagn som «jeg gir ham lov til å henge fotballskjerfene sine på innsiden av skapet.» Tørkede blomster og mugger, derimot, er pen pynt, som uimotsagt får stå fremme. I forstedene og bygdene har de fleste menn heldigvis en garasje.
Jeg sniker meg unna, sier jeg går for å handle og setter meg i båten for å vente. Jeg går innom polet. Det ligger fint gjemt i en kjeller vendt vekk fra byen. Det er der de er, mennene i Drøbak. På benken utenfor, og mellom hyllene.
Til jul gjør mannen to handlinger, han kjøper juletre, og han sørger for juleøl og akevitt. Treet er plikten overfor familien, alkoholen, skjønner jeg nå, er til ham selv under dekke av tradisjon.
Jeg kjøper akevitt, midt på sommeren. Og skjønner hvorfor menn under kosen får akutt behov for sprit, et fåfengt forsøk på å beherske det trange. Det holder ikke å nippe til vin.
Menn er svake. De er underlagt mor, og senere koner. De er låst i et feminint estetisk univers, der røde duker og dingeldangel legges i løkker rundt halsen.
Ungdomsopprøret holder ikke, langt ifra. Det er en evig kamp. Og alt vi kan gjøre er å tigge om lov til å dra på jakt, en tur på byen, på fotballpub, en liten ventil i den boblende kjelen, der den søtladne gløggen står og putrer så koselig.
Det er godt at Rovaniemi ble nissens hovedstad.
Runar Døving er professor ved Markedshøyskolen og forsker ved Statens institutt for forbruksforskning (Sifo).