Allerede i det første kjente epos i litteraturhistorien, det snart fire tusen år gamle Gilgamesj, er kvinnens potensial som seksuelt våpen uttalt.
Samfunnet føler seg truet av den fremmede kjempen Eikidu og en kvinne sendes ut som forsvar: «Der er han, kvinne. Blott dine bryster, Lukk opp dine ben og gi ham ditt skjød. Nøl ikke. Kle deg naken og møt hans begjær. Vis dine kunster og vekk hans manndom.» Kvinnens kjønn er del av det militære samfunnets maktmiddel.
I de patriarkalske semittiske krigskulturene, i jødedom, kristendom og islam, er kvinnen først og fremst et beskyttet objekt som bærer ære. Kvinnen er også en systematisk metafor for huset og landet man bor i. Den fremmede mannen er en inntrenger, i en voldelig seksuell betydning. I den normative sekulære offentlighet er dette kjønnsbildet forsvunnet, men den lever i beste velgående i populærkultur, i gatespråket, på nettet, i Anders Behring Breiviks manifest.
Norge er i krig. Vi har almen verneplikt - for menn, Kongen er født militær, og vi er medlem i Nato. Vi er med på militære operasjoner som flyr lavt over «fienden» i Afghanistan, likevel er det ikke umiddelbart lett å få øye på vår krigerske kultur. Hvordan en kultur skjuler sine krigerske sider, hyller sin moral og rettferdiggjør egne handlinger er alltid et interessant studium. Det er ikke tilfeldig at militæret er en institusjon som ikke skiltes, mens vi fyller gatene med barnetog. Det norske 17. mai-toget er en forvandling av nettopp det militære. Det er marsjerende janitsjarer, det er en estetisert militær form, som vi har fylt med uskyldens barn.
Den militære estetikk kommer også fram i sporten. De semittiske krigskulturene oversatte de greske krigslekene til den moderne varianten, til en sympatisk kappeleik, som kan sies å være fascismens positive side. Men den sier mye om hva slags kultur vi lever i. Det er ikke akkurat frilek en stadium heier på, selv om uniformene er kroppsnære og har andre farger enn militærgrønt. Sporten er full av regler og æreskodekser i en strengt og kjønnssegregert verden, som kommer nettopp fra det militære.
For dem som ikke kjenner krigens estetikk, og tror at offentlighetens akademiske debattspalter er representative for vår kulturelle orden, burde ta en tur på nettet eller i butikkene med dataspill, der menn og gutter sitter og skyter mot en skjerm. Her er det to estetiserte områder som har fått plass i denne form for krigsmytologi, det er middelalderborger med riddere og jomfruer og science fiction, med fremmede som inntrengere. I denne genren, er kvinnenes posisjon mer enn interessant. Det finnes et par unntak med noen tomboy-figurer av typen Lara Croft, men stort sett er den kjempende helter er menn, og kvinner premien for vel utført heltedåd.
I den norske offentlighet er ikke den estetiserte krigen legitim i alle sammenhenger, og mange er lite stolte av den, men krigen er helt sentralt i vår mytologi og kvinnens plass i denne som ærbar er åpenbar. Det er ikke tilfeldig at «Til sengs med fienden» er en populær tittel. Den sikter til seksuell fraternisering. Slik skriver for eksempel Max Manus i «Det vil helst gå godt» om trofasthet rett etter siste krig: «Det verste av alt sammen var kanskje å se hvordan kvinnene sviktet oss. Det ble verre og verre. Jeg skjenket i glasset og så litt på den ene av mine kamerater, hans lepper var på en måte blitt smalere ? han hadde kysset henne farvel, den gang han ung og begeistret dro ut i krigen for sitt land. Hjemkomsten hadde blitt noe annerledes enn han regnet med. Han gikk rett til sin pikes hjem og fant henne sammen med en tysk offiser.»
Kombinasjonen av seksuell sjalusi og patriotisme gir mye rettferdig harme. På de illegale plakatene var trusselen klar. Frihetskampen skrev det slik: «I Tyskland blir en kvinne som pleier omgang med en fremmed soldat straffet på 2 aars tukthus. Her i landet kommer straffen til aa bli enda strengere.» Utroskap, svik og forræderi er synonymer.
I vår selvforståelse fornekter vi vår krigskultur. Vi bruker en tidsakse for å forklare en logisk endring av vår kultur: at vi på en måte beveger oss fra et stadium til et annet. Vi tenker at historien, tiden, har en slags logisk mening. I denne store fortellingen i Vestens selvforståelse, slik for eksempel Gunnar Skirbekk i Klassekampen 9. august, er et uttrykk for, har vi beveget oss fra en ære/skam-kultur til en sekularisert verden, det rasjonelle og pragmatiske er overordnet. «Europa» er liksom blitt moderne og rasjonelt, mens islam ikke har gjennomgått «moderniseringen».
Men krigskulturens æreskoder er langt fra borte, og eksisterer ikke kun i nettprat og i Behring Breiviks manifest. Det er snarere slik at æreskodekser og den juridiske likestillingen får lov til å utspille seg på ulike separate arenaer. I debattspaltene i de store avisene kan vi snakke om likestilling og kritisere regjeringens mangel på kvinnelige ledere, mens i populærkulturen går Ringenes Herre for fulle hus, der kvinner først og fremst er et objekt. De slemme - orkene - blir ikke gitt personkarakteristikker eller navn i stykket. De er patologisk onde, noe som legitimerer å tilintetgjøre dem uten moralske skrupler. Heltene Gimli og Legolas konkurrerer om å drepe flest mulig, og ler av de døde. En komplett demonisering er nødvendig for en selvrettferdig voldelig handling. Krigskulturen er derfor alltid full av mytologiske elementer om motpartens opphav i det onde.
Kvinners plass i krigskulturene kan forstås som en del av et eiendomsforhold. I beskrivelsen av forholdet mellom ulike kulturers behandling av kvinnen, er det indirekte alltid i relasjon til mannen, den som har ansvaret for handlingene. Dette finner man også igjen i journalistikkens «Se hvordan de behandler sine kvinner.» Kvinner blir da ikke skapere av kulturen, som handlende vesener, men ofre. Denne måten å snakke om kvinner er ikke tilfeldig. Forestillingen bunner i en forståelse av både oss og dem som om det var kooperative grupper med representasjoner. Som om forholdet mellom menn og kvinner ikke er separate individuelle relasjoner. Jo større ytre trussel som beskrives, jo mer rett har dette eiendomspronomenet. Hos Breivik er kulturmarxistenes svik nettopp i å akseptere et kjønnslig forfall. Og la inntrengeren, muslimen (han), komme inn.
Det er når konflikter eskalerer vi ser hvor tydelige kjønnsrelasjonene blir. Hver gang det er krig, ser vi hvordan den undertrykkende og reaksjonære kjønnsrelasjon som ligger latent aktiviseres på nytt. I krig, i forestillinger om krig, og i militær propaganda, tas kvinnekroppen og huset i bruk som metaforer på territorier som må beskyttes og brukes til legitimere handlinger. Spredningen av informasjon om voldtekt er meget populære i egen leir, mens voldtekter begått av egne blir neddysset. I Japan ble voldtekten av en japansk pike av amerikanske soldater nylig grunnlag for harme, mens Japan unnlater å ta med den systematiske voldtekten av kinesiske kvinner under krigen i historieundervisningen. På hatprat.no blir voldtekt gjort representativt for muslimer som gruppe, mens Muhammed konsekvent omtales som pedofil voldtektsmann.
Det er forsvar mot den fremmedes intervensjon og forsvar mot den kjønnslige æreskodeksens forfall som får unge menn til å handle. Mobben har nettopp legitimitet i den rettferdige harme, i forståelsen av seg selv som ridder, og muslimene som maskuline overgripere. Tommy Sørbø argumenterer i Klassekampen 3. august for at Breiviks handlinger er pur ondskap og nekter å se de klare linjer i idéhistorien. I Norge viser hatprat.no med full styrke hvordan grupper av unge menn er klare for handling i den rettferdige kampen mot inntrengeren:
«Jeg kommer til å kjempe for at Norge aldri skal bli et muslimsk samfunn! Jeg som vanligvis er motstander av våpenbruk, ville stilt meg i kø for å lære og skyte.»
Eller: «Hadde jeg fått tak i disse menneskene hadde jeg kappet av dem de edlere delene (uten bedøvelse), beina og armene. Så kunne vi sett hvor kult det hadde vært for dem når jeg hadde ødelagt livet deres for alltid», skriver Ridder av Den Andre Siden.
Eller: «JEG HÅPER NOEN SKYTER DERE ALLE I HODET FOR DERE ER IKKE VERDT JORDA DERE GÅR PÅ ELLER LUFTA DERE PUSTER INN! neste muslim jeg møter på skal faen meg få det jævla hett, for han skal faen meg måtte svare på tiltale fra meg. driter vel i om han eller hun er uskyldig, for ingen av dere er det.»
Den rettferdige harmen er stor, og ingenting synes å gjøre slagene hardere i drømme enn å overraske en arabisk voldtektsmann og lære ham en lekse om hvordan behandle kvinner skikkelig. Det skal ikke vises nåde. Mobb og voldtekt er en speilvendt drøm i krigskulturen. Når hatet og den rettferdige harme blir sterk nok, avler den handling.
Eikidu var en trussel og ble temmet. Det ble de store semittiske krigskulturene som vant. Resultatet er nasjoner, med faste grenser og enorme militære styrker. I løpet av europeiske historie har disse blitt aktivisert gang på gang. Hver gang har kjønn blitt gjenfunnet som sentral æreskodeks som fienden bryter og som vi skal forsvare. I fredstid ligger disse kodeksene gjemt i metaforer og i bilde på den fremmede mannen. De er latente, men vil rettferdiggjøre mobb, særlover, diskriminering, militære intervensjon og terror. Å tro at «Europa» skulle være historisk fri fra en militær kjønnet æreskodeks som gir mobben legitimitet, eller å tolke Breiviks handlinger som løsrevet fra denne, er både feil, feigt og farlig.
Runar Døving, professor ved Markedshøyskolen