«Nå er jeg i ketose-modus. Det er herlig. Det betyr at kroppen min er kommet i fasen der den går ned i vekt av seg selv.» Det er Tom som snakker, Tom er lubben, han har blitt det de siste årene, sånn som menn og kvinner med automatikk blir etter fylte 40 hvis de spiser det samme som tidligere og ikke beveger seg mer.
Tom har gått på lavkarbokurs, og blitt en ivrig disippel av en lege som heter Hexeberg - ikke helt tilfeldig det etternavnet der, sier de vittige - og kan utrolig mye om fett, lange og korte karbohydrater, og altså om ketose.
I hans verden er djevelen sukker, hvetemel og poteter. Hans himmel består av nøtter - spesielt valnøtter, av en eller annen grunn - dessuten fløte, smør, bacon og kjøtt i alle variasjoner. «Svinekjøtt er aller best, og spis generelt så feite oster som mulig. Ketosen forlanger det.» Jeg sliter litt med å forstå hva ketose er, men det tror jeg er noe av meningen. Å ha et eget språk, det illustrerer - for hver setning - at han har rett og at andre folk tar feil.
Hvis jeg kommer med selv moderate innvendinger, blir han arg. Han eier ikke tvil om at han har sett «sannheten», mens jeg «sitter igjen i skolemedisinens utdaterte, destruktive perspektiv». Han advarer meg, selv om jeg i det ytre ikke har de åpenbare tegnene på «å være ødelagt av karbohydrater», mener han at også jeg vil ha mye å tjene på lavkarbo. «Du vil føle deg bedre. Lettere, kvikkere, raskere. Du vil leve lenger.»
Tom har alltid hatt denne evnen til å hoppe på ting. Han blir så voldsomt entusiastisk for noe som er nytt. I perioder. Han har hatt det slik så lenge jeg har kjent ham. Da han var 15 var det fugler. Han var skikkelig ornitologisk av seg, med kikkerter, kameraer og kamuflasje la han seg ut på myrene i Østmarka og kartla hver eneste lille fugl. Så kom perioden med fluefiske, før han kastet seg over vindsurfing. Ingen hadde mer eller bedre utstyr enn Tom, og ingen var mer iherdig når det blåste. Men har han seilt de siste 20 åra? Nei, og hans nye diller har i stigende grad handlet om kosthold og fordøyelse. Tarmskylling var en annen mani, men nå har han forlatt den. «Det gikk liksom ikke fremover. Lavkarbo er noe helt annet.»
Noe som ikke er diskutabelt er at lavkarbodietten fordrer større utslipp av CO
. Alt det baconet Tom stapper i seg kommer fra griser som er avlet opp på soyabønner produsert i Brasil, på mark der det engang sto regnskog. Siden er soyaen transportert 11000 kilometer over havet. Men Tom nekter å gå inn i en diskusjon om miljøbelastningene av matproduksjon. «Det er propaganda fra sukkerindustrien», sier han, og det slår meg at han er en troende. Han har rett, andre tar feil, og han mener det han mener med ekstatisk glød.
Fanatisk troende blir mer flammende i forsvaret av sin tro hver gang de møter et fornuftig motargument. Det er nettopp «all denne såkalte fornuften som er problemet. Bare se på skolemedisinen», snerrer Tom - som om «skolemedisinen» var et skadedyr.
Kanskje hadde det vært mye bedre om han var blitt en av Jesu disipler? Da kunne hans evne til å gå inn i detaljer så vel som helhet, kommet andre til gode. Verden ville blitt et bedre sted. Det kommer imidlertid aldri til å skje. Tom er først og fremst opptatt av seg selv, hele mannen er et symptom på at sekulariseringen av samfunnet ikke har fjernet behovet for de godene som religionen tilbyr.
Ok, det er færre som tror på Gud, og helvete er det knapt noen som stiller opp for, men det betyr ikke at rasjonaliteten og fornuften har overtatt alt og alle.
De som tidligere flokket seg i menighetshusene - de som talte i tunger og kjente en brennende ekstase over å gi seg hen til «han som gjør alle veier rette», som ville være i kjød og ånd det Herren forlangte - de er ikke borte; de har bare fått så mange andre steder å gå.
Så du finner dem blant annet i nisjer i helsesektoren. De prediker at alle problemer og alle løsninger finnes i kostholdet. Det er kanskje den største av alle perversjoner, men som det står skrevet i Salomos Ordspråk kapittel 3, vers 5:
«Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!»