I den likestilte skinasjonen Norge kan man ikke lenger finne kjønnsnøytrale ski for barn.
Har du forsøkt å få gutten din på åtte til å gå med de rosa skiene han skulle arve av sin søster, skjønner du hva jeg mener. Vi hyller de flinke gründere som kan tjene penger på en god idé. Vi skjønner hvordan de har tenkt: La oss gjøre slik det lenge har vært på sykkel og skøyter: én type for jenter og én for gutter. «Ski junior jente» og «ski junior gutt». Da selger vi sikkert mer!
Som forbruker er man mindre entusiastisk. Da liker vi ikke å bli lurt av smarte kremmere. Og som politisk likestilt menneske i det moderne Norge, stritter man imot. En populær teori i den liberale merkantile verden er at det er markedet og forbrukeren som bestemmer innholdet; at tilbudet er etterspørselsstyrt. Denne teorien lever nettopp som om gründere ikke hadde gode ideer, og markedsmakt ikke fantes.
En annen teori i disse tider er at jenter og gutter er predestinert gjennom arv til å søke til jente- og guttefarger. «Vi er født sånn», som det heter på eiask. Å komme inn i en lekebutikk er en studie i kjønnssegregering. Her er det arv og miljø i kommersiell forening: én del for gutter og én for jenter. Hvis det er slik at menn er mer genetisk kodet for å slå hverandre i hodet med noe hardt og stikke hverandre med sverd, og kvinner mer egnet til å ta vare på små barn, er det som ble liggende under treet til jul en klar forsterkning av latente egenskaper. (Hvis man har lyst til at gutten skal opplæres i omsorg, må man nok finne seg en annen kultur.) Farger, derimot, er mindre klart predestinert.
Selv om det i vårt biologistiske samfunn finnes teorier som at «kvinner er mer opptatt av rødt fordi de i fortiden skulle finne bær», er både de historiske og etnografiske forskjellene knyttet til fargers symbolbruk så mange, at selv de hjernevaskede vil lure på om det er blitt sånn. Hvorfor var jenter på 70-tallet mer opptatt av brunt? Hvilke maskuline farger gikk solkongen med? Og hvorfor gikk engelske soldater i rødt?
Til og med svart kan bli hvitt. I India er hvit dødens farge, altså svart for oss. Eller hva med blåbær? Kanskje var det steinaldermannens domene å samle de blå bærene, mens kvinnene samlet rips og bringebær? I dagens lekebutikk er det imidlertid ingen tvil: rosa til venstre og blått eller svart til høyre. Å gi barn over fem år leker for feil kjønn, vil skape dramatiske tilløp. Dessuten må det nok vold til for å få på gutten rosa klær – og det er jo ikke lov.
På enkelte områder har kjønnssegregeringen vært omfattende lenge. Det er femti år siden kvinner begynte å gå i bukser. Men det er ikke fordi sykkelbransjen er reaksjonær at de ikke selger godt stivede sykler til kvinner. Det samme gjelder skøyter. Min bror gikk med danseskøyter. Det fantes ikke svarte danseskøyter å få kjøpt, så han malte de hvite jenteskøytene med skokrem, bøyde nakken, reiste hodet, og tok imot mobben med en enkel aksel. Jeg var ikke like tøff, selv om jeg egentlig hadde mye mer lyst til å danse enn å slå på en puck eller piske hverandre med våte håndklær i garderoben. «Dans er femi, er du homo eller?»
Er det blitt bedre siden syttitallet? Det er mye som tyder på at handlingsrommet er blitt mindre for gutter. De fleste jenter kan entre den maskuline sfære, de kan spille fotball, håndball, gå på lengdeløp, hoppe på ski og stå snøbrett. De kan velge mellom dans, riding og ballspill, de kan velge mellom bukse, skjørt og kjole. Gutter har langt fra like mange valg: de kan ikke velge dans, hest eller skjørt. Vi har imidlertid en lov om tokjønnede klasserom. Nå har pedagoger på bakgrunn av systematiske kjønnsforskjeller tatt til orde å reversere loven, og Høyre har gjennom Henning Warloe stilt spørsmålet i Stortinget. (Og hadde vi ikke hatt muslimer, hadde nok Frp stilt seg bak forslaget for å få mer kjønnstilpasset undervisning.)
Fritiden, derimot, er like kjønnssegregert gjennom hele livet, enten det gjelder syklubb eller jakt. Og det er her idrett hører til: Menn og kvinner skal ikke leke sammen i sport og idrett. Det synes å være en naturlov.
Det finnes imidlertid et lite segment der idrett hører til familien, og det er ski og slalåm. Hittil en arena fri for kjønn. Riktignok er smøring av ski og nistepakke ofte tradisjonelt fordelt. Jenter og gutter tar likevel samme svinger i bakken. Men nå har altså noen lure kremmere skjønt at man kan selge dobbelt par med fargers hjelp. Ski kan ikke lenger arves.
Bransjen var heldig med «Hjernevask». Det er blitt politisk korrekt å stå frem som forsvarer for kjønnsdelte produkter. Er det noe å hisse seg opp over? Neppe. De fattige har ikke råd til å kjøre slalåm uansett. Og det er lite skam forbundet med å kjøpe brukt skiutstyr. For de rasjonelt innstilte øker jo byttesirklene og tilbudet på loppemarkedene betraktelig. Og på Finn.no er fortsatt «barn» et egnet søkebegrep – man må bare huske å legge til «gutt» eller «jente» for ønsket farge.
Men hvorfor stoppe ved skiene? Hva med jentetribune og guttetribune? Eller jenteløyper og gutteløyper?
Runar Døving er professor ved Markedshøyskolen og forsker ved Statens institutt for forbruksforskning (Sifo).