Han var stedets eneste og mest misunte ressurs, og lite skjedde egentlig i de 17 år etter han la opp. Først da ankom Gardermobanen.
I 1999 åpnet Gardermoen etter at staten investerte 7,7 milliarder kroner og bygget en dobbeltsporet linje fra Oslo S. Den største investeringen var den 14,6 kilometer lange tunnelen mellom Etterstad i Oslo og Stalsberg ved Lillestrøm. Slik ble reisetiden mellom Lillestrøm og Oslo S kuttet til ti minutter. Tar man den gamle togtraseen mellom de to stasjonene, er reisetiden temmelig nøyaktig 30 minutter.
Å kalle Gardermobanen en samferdselsrevolusjon er en underdrivelse. Imidlertid har samfunnet fått for lite igjen for investeringen. Da Gardermobanen åpnet hadde Skedsmo kommune - der Lillestrøm ligger - 38.000 innbyggere, i 2011 talte kommunen drøye 10.000 flere. Det er vekst, men kommunen este også før den nye toglinjen ble anlagt. I fremtiden bør kommunen, og ikke minst selve Lillestrøm, vokse adskillig mer.
Hvis man ser på et fotografi tatt fra luften, avtegner det siste tiårets utvikling seg tydelig:
Ny bymessig bebyggelse akkompagnerer de gamle nøysomme eneboligfeltene som tilhørte «Flisbyen», det er bygget boligblokker langs elven, Norges Varemesse har ankret opp og nye hoteller gror opp av bakken. Det et slikt fotografi ikke minst avslører er at det nye urbane og tette sentrumet er låst inne. Det er som om det skriker etter å overta sine nære omgivelser. Og det er nettopp det som bør skje.
Lillestrøm kan nemlig løse Oslofjordregionens store problem - mangelen på en ordentlig nummer-to-by. I området rundt Oslofjorden bor det omkring to millioner mennesker, og veksten er sett i en hvilken som helst sammenheng svært sterk. Kanskje vil det bo 800.000 til her i løpet av de neste 25 årene. Hvis denne veksten materialiserer seg som et tynt teppe, blir problemene uoverstigelige. Veisystemet vil knekke sammen, miljøet vil bli ekstrabelastet, avkastningen på eksisterende infrastruktur tas ikke ut optimalt, og den velsignelsen som ordentlig byvekst er, lar seg ikke realisere.
Ikke minst er Oslo under press. Politikerne og planmyndighetene har sagt at hovedstaden kan ha plass til 200.000 til, men på ett eller annet tidspunkt blir byen full. Da er det bare tre muligheter igjen; enten må man rive eksisterende bebyggelse og bygge høyere og tettere, eller så må marka hugges ned, eventuelt må man fylle ut mer masse i fjorden og bebygge den (slik det er gjort på Tjuvholmen).
Det finnes ingen ordentlig nummer-to-by i denne delen av landet. Oslo er ti ganger så stor som de to neste, som er Fredrikstad og Drammen med cirka 60.000 innbyggere hver. De vil fortsatt vokse, men Drammen har arealmessige utfordringer, og Fredrikstad ligger for langt unna Oslo til å bli et virkelig attraktivt sted.
En god nummer-to-by bør være på minst 150.000 innbyggere. Det er en størrelse som ikke bør skremme, men heller begeistre. Det er en størrelse som gjør at presset vil få en retning, og at det kan bli like attraktivt å bo på Lillestrøm som i Oslo. En by i denne størrelsen - som Trondheim og Stavanger - er kjennetegnet av at den har egentyngde. Den har et rikt og variert arbeidsmarked, gode kulturtilbud, idrettsarenaer, forskningsinstitusjoner, handel, service og rekreasjonstilbud.
Lillestrøm kan i løpet av kort tid komme dit. Arbeidsmarkedet er allerede variert - Lillestrøm har en høyskole som snart er et universitet, et stort sykehus rett i nærheten (A-hus) - byen har beliggenheten nær hovedflyplassen, og enormt med gode arealer som kan bygges ut. Det ligger blant annet en flystripe på Kjeller som egner seg godt for høy og tett utnyttelse.
Når en samling av mennesker og bygningsmasse når et visst nivå, det vi kan kalle en kritisk masse, får den en egendynamikk. Byer er det mange økonomer benevner som «vekstmaskiner». De er preget av indredrevet vekst, der et stadig mer komplekst arbeidsmarked, stadig bedre og mer forskjellig utdannede folk, korresponderer med fremveksten av en innovativ handels- og servicesektor. I slike systemer vokser tilbudssiden, og nye næringer og arbeidsplasser skapes.
Byer slutter ikke å vokse av seg selv. De kan bli utsatt for eksterne sjokk eller bli kledd i tvangstrøyer - arealmangel - men de er i seg selv parate til å ekspandere. Den gode byen er en organisme som i stor grad er selvgående. Som Duncan Black fra London School of Economic sier det: «Individual city sizes grow with local human capital accumulation and knowledge spillovers».12. september 1973 spilte Norge mot Nederland på Ullevaal. Norge tapte 1-2, men 23-åringen Tom Lund var kampens store beholdning, og det ble notert også hos nederlenderne. Ajax Amsterdam hadde vunnet Serievinnercupen for tre år på rad, men fremtiden så usikker ut. Lagets hjerte og hjerne Johan Cruyff var solgt til Barcelona, og Ajax var på letting etter en erstatter. Nå hadde de funnet ham.
Men Tom Lund ville ikke. Som han senere skulle si: «Jeg er veldig stedbundet. Men jeg har aldri angret på at jeg ikke ble proff. Jeg gikk helt sikkert glipp av penger og opplevelser i utlandet, men tviler på om det kunne erstattet all gleden jeg fikk med Lillestrøm». Ikke rart han kunne si det, han spilte LSK opp fra tredje divisjon og helt til toppen.
Det burde finnes noen blant dagens Skedsmo-politikere som hadde de samme ambisjonene. På vegne av Lillestrøm som by.
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.