Deretter kommer konflikten rundt hvem som kan lage lister, og kvaliteten på listene.
Listene kan forstås som en del av et gjerne ureflektert posisjoneringsprosjekt hos dem som lager og dem som leser lister. Dagens Næringslivs poplister må være blant de vellykkede. DN får med dem debattene mellom økonomer fra Norges Handelshøyskole, som rangerer ungdomskulturen sin, og overinteresserte popquizere. For økonomene er det en seier at de får stått frem med musikksmak overhode. Økonomer fremstår dermed ikke som noen som reduserer alt til økonomisk verdi. De har også smak for det den franske sosiologen Pierre Bourdieu beskriver som arketypen på den rene kunsten.
Men ifølge hovedpersonen Rob i den britiske forfatteren Nick Hornbys bestselger «High Fidelity», er det at de lager listene i seg selv grunn til å betvile økonomene kulturell dømmekraft.
Rob er musikkelsker, og bruker listelogikken fra platesamlingen til å få orden også på mer kompliserte sider ved livet. For eksempel fikses følelsene etter bruddet med kjæresten med å holde dette utenfor listen over Robs fem mest minneverdige brudd. Han følger opp med å oppsøke ekskjærestene fra listen. Blant dem er Charlie, og det går opp et lys for Rob når han ikke når frem hos Charlies venner med listepraten sin: Det handler om klasse, utdanning og dannelsesnivå hvorvidt du lager lister eller ei. «De fullførte college, jeg gjorde det ikke, de har gode jobber, jeg har en ussel jobb, de er rike, jeg er fattig, de røyker ikke, det gjør jeg. Etc ...»
Muligens leste Rob Bourdieus sosiologiske klassiker Distinksjonen før han hoppet av studiene. Her beskriver Bourdieu samfunnets maktrelasjoner gjennom ulike klassers forhold til kultur, og fremstillingen av «småborgernes» kulturelle prosjekt underbygger at det finnes en «listeklasse». Småborgerskapet har et forhold til kulturen som på en måte kan «avledes av den betydelige avstanden mellom kjennskap og anerkjennelse». De har stor ærbødighet overfor Kultur, men når de skal vise sin kulturelle kompetanse gjør de det på måter som borgerskapet betrakter som streberes forsøk på å gjøre seg selv større enn de er.
Småborgerne kan til og med vite for mye, og dermed «på samme måte som heltene i Kvitt eller dobbelt» fremstå som latterlige i øynene til dem som definerer riktig kultur. For småborgeren preges av å på den ene siden ikke ville være proletær og lav, og på den andre siden av å etterstrebe det borgerlige livet han ikke behersker. Det er her listene kommer inn. De er en slags demokratisering av den opphøyde smaken, ved at listene er tilgjengelige for alle og samtidig en hierarkisering av kulturuttrykk, som, tilsynelatende, klargjør hva som er riktig. Men listene blir for konkrete. De som behersker kulturen, bruker generaliserbare prinsipper, ikke lister og kan bruke riktig ting til riktig tid og sted. Mens selv med lister tar småborgerskapet «feil av gjenstander, viser forakt, malplassert tiltro og misforstår de rådende vurderingssystemer».
Erfaringene fra Norge kan tyde på at Rob og Pierre tar feil. Lister lages ikke bare fra det kulturelt sett lavt rangerte økonommiljøet. Sosiologene kommer rundt skammen i å lage kvantitative rangeringer ved å plassere de 25 tekstene i «Norsk Sosiologisk Kanon» i kronologisk rekkefølge. Kulturorganet Morgenbladet tar ikke slike hensyn når det disse dager lanserer «Morgenbladet topp 100», der de 100 beste norske platene skal rangeres etter stemmegivning fra 100 musikere. Men Morgenbladet mener at kulturkompetanse må være kroppsliggjort hos dem som lager lister, og hetser økonomlisten og avstemninger på SMS og løfter frem sin, som er «faglig forankret, ikke i akademiske vurderinger, men i de utøvendes kunnskap».
Fortsatt er det kulturelt sett vanskelig å redusere kvalitetsspørsmål til relasjoner etter én dimensjon. Men de norske «prestisje»-listene dekker behov hos listeskrivere og listelesere. Når økonomer fra Norges Handelshøyskole viser at de har rett til å rangere kultur, hever de seg over konkurrenter fra studentfabrikken BI. Når norske sosiologer finner 25 norske tekster verdige en plass i en kanon, tynes kanonbegrepet for å løfte inntrykket av fagets anerkjennelse. Når Morgenbladet lager platelister, er det et forsøk på å gi Dagbladet nådestøtet som leverandør av umiddelbart tilgjengelige produkter med, i Bourdieus ord, «ytre tegn på kulturell legitimitet». På sitt beste demokratiserer lister tilgang til kulturen. Sosiologikanoen gir god innblikk i norsk sosiologi og Morgenbladet muligens løfte frem musikk som ufortjent har havnet i skyggen.
Karl-Fredrik Tangen er førstelektor ved Markedshøyskolen.