Løping har endret status radikalt det siste århundret. Før var løping forbundet med plikt utført av postmenn og bud, og en underholdningsgren uført av fattigfolk. Nå er løping blitt den hotteste treningstrenden, frontet av kjendiser og karrierekvinner.
Karl- Fredrik Tangen, samfunnsgeograf ved Markedshøyskolen, tror det er litt tilfeldig at så mange løper nå. Men han ser flere sammenhenger mellom løpebølgen og dagens samfunn.
– Løpingens popularitet går i bølger, nå som et retro-alternativ til pilates og zumba. Løping er praktisk i en travel tilværelse, man kan gjøre det alene og når man vil. Samtidig krever løping større selvdisiplin enn lagspill, sier Tangen. Dessuten appellerer løpingen til dem med høye tanker om eget intellekt, mener han.
– Løping gir en mulighet til å være alene med sitt indre sjelsliv. Dermed er løping bra for dem som mener de har interessante dialoger med seg selv. Slik står løping i motsetning til lagspill som krever oppmerksomhet om andre, sier Tangen.
Han peker på at løping også har spesiell appell til ledere og kvinner med solid utdanning.
– Løping handler om å kunne presse seg selv til det ytterste, og å være i tet. Løpere må motstå fristelsen fra sofaen og slentrende gange. Løping appellerer til mennesker som er opptatt av å gjøre en innsats utover det nødvendige, overvinne motstand og oppnå resultater. Disse utfordringene er sammenliknbare med utfordringene til eliten i arbeidslivet, sier han.
Løping har flere sammenhenger med karriere, forteller Tangen:
– I yrkeslivet innebærer det nye organisasjonsidealet flatere strukturer, og hedersbegrepet er «selvledelse». Det samme gjelder løpingen, der indre motstand skal overvinnes.
Les hele saken i utgave #2 av magasinet Stella.