Økonomene har begått et imponerende stykke pr-arbeid for faget sitt. Høydepunktet var da de kjøpte seg inn i glansen fra Nobelprisen. For i den grad økonomi glimrer, er det med fravær i Alfred Nobels testamente.
Det beskriver hvordan avkastningen på fondet han etablerte skal deles i fem like deler som skal gis for innsats i fysikk, kjemi, fysiologi eller medisin, litteratur eller til «folkets forbrødring og reduksjon av stående armeer og dannelse og spredning av fredskongresser».
Dermed er det enda rarere enn at en krigende president får fredsprisen at når norske nobelprisvinnere ramses opp, har tre av de elleve fått den i økonomi.
«Begge nobelprisvinnere i økonomi,» skriver Universitetet i Oslo i sitt forskningsmagasin om Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo. I samme artikkel skriver universitetet at Frisch ble tildelt «den første Nobels minnepris i økonomi i 1969».
Alfred Nobel døde i 1896, så hvordan kunne han stå bak en pris som først ble delt ut i 1969? Svaret er at det slettes ikke er Nobels pris. Det er «Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel», etablert med midler fra Riksbanken i forbindelse med bankens 300-årsjubileum.
At prisen ikke er noen nobelpris skjuler Riksbanken så godt den kan ved å ha det samme beløpet som nobelprisene. Dessuten betaler Riksbanken dyrt for «administrasjon», slik at prisen kunngjøres og deles ut i det samme seremonielle systemet som nobelprisene og at det ligger informasjon om riksbankprisen på nobelstiftelsens hjemmesider.
Med den styrken økonomifaget fremstår med i dag, er det rart å tenke seg at faget har trengt å kjøpe seg akademisk anerkjennelse ved å henge seg på verden høysthengende vitenskapspris. Men det så dårlig ut.
Økonomiprofessor Olav Bjerkholt demonstrerer økonomifagets historisk sett lave akademiske anseelse ved å sitere fra kommisjonen som forberedte etablering av økonomi som fag ved Københavns Universitet på 1840-tallet. Da ble kravet at kun de som allerede hadde en annen universitetsutdannelse kunne ta eksamen i økonomi, for ellers ville faget «bli en bakdør for fornemme og ufornemme stympere til å liste seg inn i en høyere embetskarriere». I praksis ble økonomi et tilleggsfag for jurister.
Særlig bedre var det ikke i 1905, da «statsøkonomisk eksamen» ble innført ved Universitetet i Oslo, men uten at den ga rett til embedsstillinger. Fortsatt var økonomi et underordnet fag for jurister som skulle styre statsøkonomien.
En følelse av å være inne i varmen fikk ikke økonomifaget før i 1945, da universitetets økonomiske institutt fikk offentlig finansiering og ikke lenger var avhengig av midler fra Rockefeller Foundation. Instituttet ble sentralt i det som ble kalt «jerntriangelet», der Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå utgjorde de to andre hjørnene.
Professor Rune Slagstad forklarer sosialøkonomenes ervervelse av makt med at økonomen Erik Brofoss ble finansminister. Slagstad beskriver Brofoss' ideologi som teknokratisk, paternalistisk, maktstrategisk og sosialistisk. Med økonomifaget som grunnlag skulle landets økonomi styres uten at utviklingen skulle forstyrres hverken av det ustyrlige markedet eller det ustyrlige Stortinget.
Økonomene ble mindre redde for markedet, men ikke mindre opptatt av å beholde makt. Så da økonomene hadde grepet den politiske makten i Norden, kjøpte de seg på økonomers vis den akademiske prestisjen de ønsket seg.
I 2004 fikk også Norges Handelshøyskole sin del av kakediagrammet da Finn E. Kydland, med en deltidspost ved skolen, fikk prisen. Prisen omtales på Handelshøyskolens nettsider som «nobelprisen i økonomi». Men kunnskapen om hva slags pris det er er tilstede selv om viljen til å vise det er begrenset. For i omtalen av prisvinner Oliver Williamson står det plutselig at han har vunnet «Sveriges Riksbanks Prize in Economic Sciences in the memory of Alfred Nobel».
Det er forståelig at økonomenes utdannelsesinstitusjoner underkommuniserer at økonomi ikke har noen nobelpris. Det har til og med virket. Utilsiktet kan økonomene ved å demonstrere nobelnavnets fleksibilitet også gi selvtillit til dem som synes det er riktigere å bruke nobelprisen opportunt enn å følge testamentets ordlyd.
For det var etter å ha lest sin egen nekrolog, feilaktig publisert etter brorens død, at Alfred Nobel skjønte at han møtte ta kontroll over ettermælet sitt. Frykten var å bli husket som «dødens kjøpmann», som nekrologforfatteren la opp til, og som mannen som endret stålprodusenten Bofors til våpenprodusent. Testamentet ga Nobel en mulighet til å bli husket som en vitenskapens og fredens mann.
Så om en nobelpris i økonomi ikke er Nobels vilje, er den i tråd med Nobels ånd.
Karl-Fredrik Tangen er førstelektor ved Markedshøyskolen, Campus Kristiania.