Når det ufattelige rammer et samfunn, er det mediene som binder samfunnets reaksjoner sammen. At jeg i skrivende stund «holder hender» med nesten én million mennesker på VG.no, illustrerer dette godt. Når rosehavet vises på Dagsrevyen, får det større kraft og flere legger på roser. Ritualer gir folk mulighet for å gjøre noe som gir mening i det meningsløse.
De nasjonale, de lokale og de sosiale mediene formidler hva som gjøres og sies i kjølvannet av en ufattelig og tragisk hendelse og bidrar på den måten til utvikling av ritualer for takling av død og sorg. Så langt har medienes reaksjon etter massakrene 22. juli lignet på reaksjonen i amerikanske medier etter skolemassakrer og etter 11. september, slik de beskrives i medieforskerne Carolyn Kitch og Janice Humes bok «Journalism in a Culture of Grief».
Mediene tar raskt jobben med å skulle lege samfunnet som er rammet, skriver de. Det gjøres blant annet ved å beskrive hvordan et lite samfunn har blitt rammet av gale menns gjerninger. Det som redder samfunnet er de verdiene som samfunnet bærer i seg.
Vekten på kraften i småskalasamfunn er tydelig når Ole Paus’ sang «Mitt lille land» trekkes frem, og er en av verdiene sosiologen Herbert Gans beskrev i 1979 som pregende for amerikansk journalistikk.
Flere av disse har vært tydelige i norske medier de siste dagene, andre har blitt utfordret. Tydeligst er kanskje det Gans kaller «altruistisk demokrati». Politikken skal føres til alles beste.
Dette viser seg i hvordan praktisk talt alle, med Jens Stoltenberg i spissen, vektlegger at begivenheten ikke skal skade demokratiet. Faktisk skal den styrke demokratiet. En av styrkene er at de uvesentlige debattene skal fortrenges fordi samfunnet lærer av tragedien.
Beslektet med denne verdien er «moderasjon», en advarsel mot
ekstremisme og overdrivelse. Gans hevder også at «etnosentrisme», det å betrakte egen kulturs verdier som mer verdifulle enn andres, preger reaksjonene.
Han skriver at «amerikanske medier verdsetter sin nasjon over alt». Men i dag er det i det minste slik at norske medier bidrar til å utvide hvem det er som innlemmes i «det norske».
Begrunnelsen drapsmannen har gitt for terroren her åpner ikke for å dyrke etnosentrismen. Forhåpentlig blir det fremover også vanskelig for dem som vil bruke flagget og påberopelse av «verdiene våre» til å mane frem en norsk særegenhet som ikke kan ta inn i seg det som kommer utenfra.
Et annet poeng for forskerne er at mediene ikke bare forteller om enkelthendelser, men at de har et nivå der de bidrar til formidling av kulturelle idealer og politisk makt. Dessuten brukes medienes fortellinger til å diskutere, reorganisere og skape idealer. Når konge og kirke blir sentrale i prosessen vil institusjonene styrke sin plass i samfunnet, men de kan også endres. For eksempel er det mulig at det religiøse elementet ved kirken vil bli redusert til fordel for kirkens rolle som seremoniansvarlig for hele befolkningen. Kongen er også kommunistenes konge. Kirken kan ta, og påtvinges, en rolle som også muslimers og ikke-religiøses kirke.
Katastrofale hendelser får medier som vanligvis formidler det uvanlige til å skrive om det vanlige i et samfunn og ved mennesker. Etter 11. september portretterte The New York Times i serien «Portraits of Grief» alle de omkomne etter terrorangrepet. De brøt med biografitradisjonen der hierarkiske relasjoner i samfunnet viser seg når direktører får lange nekrologer med oppramsing av utdanning og karriere mens renholdere ikke får nekrolog.
I korte portretter ble de omkomne presentert. Typisk ble det lagt vekt på dem som familiemennesker, på arbeidsmoralen, generøsiteten, humoren og på god helse. Kjærlighet til familien, arbeidsomhet og raushet er egenskaper alle kan ha, og portrettene forsterket bildet av likeverdig fellesskap.
I det hele tatt bidrar mediene til at de som dør på katastrofale og måter sammen med mange blir behandlet annerledes enn enkeltstående dødsfall.
Medienes bruk av rituelle formuleringer om demokrati, nasjon, familie og omsorg, og omtale av katastrofen som uforståelig i lys av disse verdiene, skaper ikke substansiell forståelse for hendelsen i seg selv. Men mediene skriver for at vi skal kunne gjøre noe – sørge sammen, holde hender på internett og koordinert samles i gatene. De skriver for at vi skal kunne si noe – for eksempel at nå er det viktig at vi bryr oss om hverandre og er stolte over å være norske.
Dessuten skriver de for at vi skal kunne leve sammen videre med tro på samfunnet vi lever i.
Karl-Fredrik Tangen er førstelektor på Markedshøyskolen og opptrer jevnlig som kommentator i Dagens Næringsliv.