Da statsråd Victor Norman i sin tid insisterte på å flytte Konkurransetilsynet til Bergen var ett av argumentene at tilsynet skulle bli mer uavhengig av mektige Oslobaserte næringsinteresser. Da er det ironisk at tilsynet i praksis fungerer som dagligvarekjedenes interessekontor. Uavhengighet viser det først og fremst i forhold til nye tanker.
Portvokterne
Matkjedeutvalget konkluderte med at de som kontrollerer adgangen til butikkhyllene («portvokterne») har mest makt. Slik er det, enkelt sagt, fordi folk flest er mer lojale mot butikken sin enn de er overfor det enkelte varemerke: Med god inntektsutvikling og et presset tidsbudsjett handler de fleste av oss stort sett der det er mest praktisk.
Det er hverken ekte kjærlighet eller nøye kalkulasjoner som har gjort undertegnede til en pinlig lojal Kiwi-kunde. Butikken ligger mellom skolen der mine barn går og t-banestoppet der jeg parkerer.
Slik kundeatferd gir kjedene stor frihet med hensyn til hvor de plasserer ting, hva de beholder og hva de hiver ut hyllene. Selv store leverandører går på skjebnesvangre tap om et varemerke blir satt på porten. Kjedene er livsviktige for leverandørene, men det er sjelden omvendt.
Så lenge kundene er lite merkelojale er denne forskjellen i avhengighet faktisk viktigere for maktforholdene enn antallet leverandører innenfor en gitt produktgruppe.
Kjedemakten har bidratt til prisreduksjoner og en mer effektiv, om noe ensformig verdikjede for mat. Samtidig blir makten - ikke hele tiden - men ofte, misbrukt. Derfor foreslo flertallet i Matkjedeutvalget noen forsiktige tiltak som kanskje kan bidra til å luke vekk noe av maktmisbruket.
«Ekstremsport»
Praksisene Matkjedeutvalget ønsker å få inn i mer ordende former har vært vanskelige å få kartlagt. I Norge og i Europa for øvrig er bransjen preget av at trusselen om å bli hevet ut av hyllene kan brukes til langt mer enn å presse på pris.
Til tross for frykt og taushet mener Matkjedeutvalget å ha fått brakt opp i dagen en del forhold som bør reguleres av en aktør som står utenfor bransjen selv:
Noen av kjedene krever tilgang til produktoppskrifter - «resepter» - i forbindelse med forhandlinger om pris. Slik praksis gjør innovasjon til en ekstremsport og det forekommer at kjedene stjeler ideen, og lanserer kopiprodukter under eget navn uten at eieren av originalproduktet tør gå rettens vei.
Det sier mye om maktforholdene og forteller oss at bransjen ikke er moden for å regulere seg selv.
For et konkurransetilsyn burde det være et spesielt dilemma at kjedene tidvis krever innsyn i leverandørenes kalkyler, også på områder der de selv er leverandørenes konkurrenter.
Muntlige avtaler
Enkelte viktige avtaler blir av kjeder holdt på muntlig nivå, sagt opp uten varsel, eller gitt tilbakevirkende kraft. - Det blir krevd inn rundsumbetalinger på kjedenivå uten at det er klart hva det er betaling for. Det finske konkurransetilsynet mener at en slik praksis er urimelig og bidrar til økte priser, sånt noe tror man ikke på i Bergen. Matkjedeutvalget har foreslått at det skal skrives en lov og opprettes et ombud med ansvar for å regulere disse praksisene.
Dette har fått Konkurransetilsynet til å snakke om at vi ønsker å føre makt tilbake til leverandørene. Dette lukter av å snakke mot bedre vitende. Utvalget slår fast at maktstrukturen i det norske matmarkedet er varig endret i kjedenes favør. Og utviklingen går videre. Vi ser stadig flere varianter av det som egentlig er samme tema: Leverandører skvises for deretter å kjøpes/erstattes av kjedene slik at kjedenes kontroll over hele verdikjeden blir stadig større. Detalj, grossist, distribusjon og produksjon innenfor samme konsern, hvilke fordeler og ulemper ser tilsynet ved en slik utvikling?
Lite klokt
Utvalget har pekt på problemer tilsynet burde interessere seg for. I stedet virker det som om man har satt kjørt seg fast i en virkelighetsforståelse som ble utviklet på 1980-tallet. Skjer det noe nytt med strukturen i markedet spør man ikke hva nå, i stedet nistirrer man på modellen sin, den forandrer seg jo ikke. Tilsynet ser alt fra matkjedenes side, og har forsøkt å diskreditere utvalgets rapport fra dag én. Problemer vi har brakt opp i dagen, blir feiet tilbake under teppet.
Det er lite klokt av Konkurransetilsynet å legge seg på en slik linje. Matmarkedet er endret, det som var en god analyse for 20 år siden er ikke lenger tilstrekkelig.
Økonomifaget selv er også i endring. Kunnskaper om hvordan forbrukere faktisk oppfører seg kan en dag komme til å påvirke hvilke modeller selv et uvanlig prestisjeorientert og konservativt tilsyn skal legge til grunn. I mellomtiden burde vi gjøre noe med de reelle atferdsproblemene som skjemmer matmarkedet.
De som kontrollerer adgangen til butikkhyllene har mest makt. Konkurransetilsynet fungerer i praksis som dagligvarekjedenes interessekontor, skriver Bent Sofus Tranøy.