At Lambda - tegnet av spanske Arquitectos Herreros - havarerte var nærmest en selvfølge. Et prosjekt som ikke vekker entusiasme, annet enn hos et fåtall av jurymedlemmene som valgte det, kan ikke overleve.
Oslohistorien er en katalog som støtter en slik hypotese, og Oslo Høyre opplever nå hva denne manglende gløden betyr. Partiet ville ha museet i Bjørvika og hadde flertall for det så lenge Frp var på laget. Frp hoppet imidlertid av og vandrer nå sine egne konfliktskapende veier som utelukker alt og alle. SV, Rødt og Arbeiderpartiet vil ha museet på Tøyen, og derfor skjer ingenting.
Ergo må det enten samles flertall for Tøyen eller så må det finnes andre løsninger.
Alternativ 1: Tilbake til Tøyen
Å utvide dagen Munch-museum på Tøyen er ikke så dumt. Museet er altfor lite, og med ranet av Skrik og Madonna i 2004 fikk det mer preg av å ligne en sikkerhetskontroll. I sikringsprosessen forsvant også halvparten av utstillingsarealene, som nå ikke er på mer enn 1000 kvadratmeter. Dessuten trenger hele museet en omfattende teknisk oppdatering. Estimatet for å bygge Lambda er på drøye 1,7 milliarder kroner. Hva det vil koste å bygge et påbygg på Tøyen vet ingen ennå, det må utredes. Det har vært påstått at det vil være like dyrt å bygge nytt på Tøyen som å realisere Lambda, men å reise et påbygg vil åpenbart være mye rimeligere. Tøyen har en rekke fordeler: Det ligger til ved et kollektivknutepunkt, det er omgitt av grønne områder - Tøyenparken og Botanisk hage - og det finnes utearealer for parkering, skulpturer og publikumsaktiviteter. I tillegg ligger det sentralt i Oslo. Det aller beste med Tøyen er at kommunen eier tomten bygningen står på, og nok av arealet rundt. Imidlertid må en ny byggesak og regulering til, og hvis man ikke har ordentlig politisk trykk bak, vil årene gå også her.
Alternativ 2: Reis lenger ut
Uansett hvor man legger et slikt museum så har det en effekt. En lokalisering i Bjørvika ville gjort denne nye bydelen mer kunstferdig og dandert, og kunne gitt Oslo en dæsj av creative class og wow-factor. På den annen side: også en plassering ute ved en av T-banestasjonene i Groruddalen eller Oslo øst kunne vært interessant. Den som har gjestet Skullerud, en gang Norsk Datas hjem, kan bli slått av potensialet. Her ved skogens grense, i det amorfe postindustrielle halvøde med noen få pregløse kontorbygg, kan den visjonære bygge opp et helt nytt museum som ser den relative periferien som en mulighet og ikke som et problem.
En annen tanke er å finne sin plass midt inne i skogen på Romsås. Norges kanskje mest interessante boligprosjekt fra etterkrigstiden, en form for myk modifisert modernisme, ville vunnet mye på å bli akkompagnert av en stor og ambisiøs kunstinstitusjon. Og skulle man gå inn i en fortolkning av hvor Edvard Munchs kunstneriske prosjekt oversatt til Norge i dag ville gitt relevans, så er ikke Romsås så perifert.
Det finnes sikkert andre forslag også, og nå bør flest mulig av dem lanseres.
Men: Sted er ikke viktigst
Det som er aller viktigst, er imidlertid ikke lokaliseringen, men hva man vil med museet. Louisiana som ligger ved Humlebæk, en halvtime med toget utenfor København, demonstrerer dette poenget til fulle. Penger til å drive ordentlige kurerte utstillinger, og ambisjoner om å koble seg på samtidens store spørsmål er vesentlig. Da kommer også publikum. Et kunstmuseum må være viktig i kraft av hva det gjør, ikke i kraft av hvor det ligger. Dessuten bør Oslo kommune lese sin tid og se på de dynamiske sidene ved et stort kunstmuseum. Er det mulig å drive det på en slik måte at man får flere, og tildels andre publikummer? Og hva kan lokalmiljøet rundt få ut av et slikt sted? Tate Modern i London har fått til svært mye på dette feltet og viser at det er mulig å mykne opp klassiske kunstinstitusjoner.
Hvis Oslo kommune i tillegg bygger et museum som har en markant arkitektonisk kvalitet kan også oppmerksomheten - som man er så sugen på - komme.
Oslo kommunes Munch-samling er unik. Den er verdens største samling av en enkeltkunstner, og denne kunstneren er en av historiens største. Da er det trist at man ikke kommer videre. Det finne egentlig bare én løsning, og det er at Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen og bestemmer seg for et sted der et museum kan bygges. De to partiene har tilsammen flertall, og strengt tatt er det viktigere at den mest internasjonalt anerkjente kunstneren Norge noensinne har skapt får et egnet museum, enn at et av partiene «vinner».
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.