Norsk landbrukspolitikk er påfallende politisert, med sterke fronter. På den ene siden står Senterpartiet og deres talerør Nationen, på den andre står Frp og Høyre med Kapital i ryggen. Den folkelige opinionen er interessant nok på sistnevntes side: På Svinesund står folket og hisser seg opp over late, subsidierte bønder. Venstresiden, derimot, har brydd seg mindre om landbrukspolitikken. Arbeiderpartiet har vært distriktspolitisk pragmatisk, mens SV og Rødt har nikket uinteressert til ålreite dyr i inngangen av tunnelen.
Det er derfor rimelig å være spent når Manifest gir ut bok om norsk landbrukspolitikk. Jeg hadde noen fordommer om at her skal nyliberalismen og multinasjonale selskaper kritiseres og dyreholdet slaktes. Jeg ble positivt overrasket. Forfatterne, Dagsavisen-journalist Espen Løkeland-Stai og forsker Svenn Arne Lie, er kritiske, men systematiske og etterrettelige, i tillegg til at de er konstruktive og langt mer nyanserte enn aktørene selv.
Boken er oversiktlig lagt opp. Ni kapitler med utsagn om norsk landbrukspolitikk som blir analysert. De starter med «Snyltermyten», der de tilbakeviser forestillingen om velstående bønder med sugerør i statskassa, med en glitrende kritikk av kollegaer i NRK. Bønder er blitt mer produktive, men tjener mindre, og overskuddet havner ikke i bøndenes lommer.
Den andre myten er «stordriftsmyten». Her viser de hvordan det ikke må være en sammenheng mellom størrelsen på produksjonsenheten og lønnsomheten, men hvordan enheten er drevet. «Mangfoldsmyten» tilbakeviser den dogmatiske tesen om hvordan et liberalisert marked vil gi oss bedre mat og større mangfold. «Selvforsyningsmyten» tilbakeviser de rødgrønnes påstand om hvordan vi blir stadig mer selvforsynte med mat: Regjeringen og Nyt Norge får det til å framstå som om vi spiser norsk, mens fôret kommer fra Brasil.
«Kjøtthuemyten» er en analyse av kjøttforbruket som viser at den ekstreme økningen ikke er forbrukerdrevet, men en villet sysselsettingspolitikk. «Volummyten» tilbakeviser forestillingen om at det ikke er nok mat i verden. «Mordermyten» slår tilbake påstanden om at norske bønder tar afrikanske liv ved å opprettholde subsidiene. Og til slutt «Motstrømsmyten» som blant annet viser at nedleggelsene av antall bruk i Norge har vært blant de høyeste i Europa de siste 15 årene.
Sentralt i analysen står kraftfôret. Kraftfôr er nødvendig for å øke kjøtt-, egg- og melkeproduksjon. Politikken er utformet slik at ved å produsere protein i Norge, opprettholder regjeringen sysselsettingen og forestillingen om at vi er mer selvforsynte enn vi er, samtidig som utmarken og mange småbruk kan legges ned.
Løkeland-Stai og Lie tegner og belegger mytene gjennom ulike utsagn fra politikere og ledere i de største mediene, fra debatter og blogger. Fra et slikt diskursivt utgangspunkt tilbakeviser de perspektivene med statistiske data. Materialet er først og fremst statistikk fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (Nilf) og Statistisk sentralbyrå, og magasiner som Economist og The Guardian.
Noen ganger blir de vel glade i sin egen retorikk, som når de trekker kortet om at kjedenes eiere stikker av med overskuddet ved å selge såkalt billig mat. Det er sikkert riktig at Reitan, Hagen eller Johan Johannson tjener astronomisk, men alle i dagligvarebransjen har ikke slik lønn. Regner man med inntekten til dem som sitter i kassa på Rimaprix somen del av gjennomsnittet, kommer sikkert bøndene bedre ut, noe som også er en av grunnene til overskuddet. Diversitet er i det hele tatt ikke godt nok drøftet. De har meget gode data som viser at forholdet mellom antall kyr og overskudd ikke har en sammenheng, men man skulle gjerne visst om det samme gjaldt grønnsaker på friland, kyllingproduksjon og korn.
Jeg savner også en storpolitisk analyse av hvorfor det er lønnsomt for USA og EU å subsidiere eksport. Her ville det vært interessant å vite hvorfor ikke næringslivspressen har vært opptatt av å kritisere andre enn norske bønder, som burde være en parentes i den store sammenhengen.
Boken viser at alle aktører i bransjen, uansett posisjon, vrir på tall for å få det til å stemme til sitt perspektiv. Løkeland-Stai og Lies posisjon utenfra gjør at de kan løfte blikket og si at det finnes andre alternativer enn dagens politikk ført av Sp, eller raskere nedlegging i regi av høyresiden, ved at man for eksempel sikrer en langsiktig forvaltning av egne ressurser og setter opp kraftfôrprisene.
Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning har alltid vært påfallende stille. Nationen har forsøkt å spre informasjonen derfra med krigstyper, men har ikke kommet lenger enn til egne abonnenter. Stai og Lie makter å løfte blikket. Vi kan derfor endelig overlate norsk landbrukspolitikk til venstresiden, fordi deres analyser og kritikk er ærlig og ekstremt mer nyansert og konstruktiv enn både den dogmatiske høyresiden og de involverte i dreneringen.