«Det er ganske likt å jobbe i en dansk barnehage som i en norsk. Men det er én forskjell. Vi er mer sammen med barna i Danmark. Vi har ikke så mange skjemaer å fylle ut, ikke så mange rapporter.» Dette sier Thea, som flyttet fra Norge til Danmark for å fortsette å gjøre det hun liker aller best: å jobbe med barn.
«Det er frustrerende, jeg må skrive rapporter og sende dem oppover i systemet, om alt mulig. Det jeg egentlig er ansatt for, å lede denne avdelingen, det gjør jeg svært lite av. Jeg er en kontrollør på vegne av min arbeidsgiver.» Dette sier Janne, som skulle lede, og ikke fylle ut skjemaer. Hun viser meg «Skjema 4.7.7.» og streker under «Post 3.3.» Den heter: «Ansattes oppfølging av arbeidsmål for juleforberedelser i desember». Hun ler hysterisk.
Det er uendelig mange flittige og samvittighetsfulle mennesker rundt omkring i dette landet som i stigende grad bruker sine arbeidsdager til å rapportere oppover, til å kontrollere at arbeidsoppgavene blir gjort, til å måle så mye som mulig. Den hellige hensikt er at alt til slutt skal bli perfekt.
Denne måten å styre virksomheter på er spesielt utbredt i offentlig sektor. Siden alt ikke har fungert helt topp verken i skolen, på sykehusene eller i barnehagene, har man tenkt at man må øke kontrollen med de ansatte. «Man» er i dette tilfellet ikke én person, men en måte å tenke på, og det er grovt formulert den industrielle.
I industrien er standardisering og kvalitetskontroll helt nødvendig for å sikre gode produkter. Men i andre typer organisasjoner er det mye viktigere å utøve det vi kaller «skjønn», og mennesker som har utdannet seg til lege, lærer, rørlegger, snekker eller sykepleier, gjør det nettopp fordi de vil bruke sitt skjønn. De vil ta beslutninger basert på faglig vett, de vil selv avgjøre bruken av verktøy, intensitet, hurtighet, følsomhet og kraft.
De vet at ikke alle barn er like, at ikke alle pasienter bør vurderes etter samme mal, og ofte valgte de også yrket sitt fordi de ønsket det så sterkt. De har et kall. «Kall», bare tygg på ordet, et ord som nesten er vasket ut av språket, men som bærer i seg noe av det vakreste i et samfunn: Folk tar sine yrkesvalg for å være til for andre. De ser seg selv som en del av det store, hele vi.
Dette er mennesker som etter all sannsynlighet arbeider mye bedre uten å stadig vekk bli evaluert, kontrollert og innrullert i de store skjemaene. Motivasjonen deres kommer ikke fra disiplinering utenifra, men fra opplevelsen av mestring. Det å være god i sitt fag.
Hvis noe ikke fungerer helt topp, hvis vi ser at skolen er for lite strukturert, at sykehusene opererer for få - eller for mange - så trenger vi derfor ikke løse det ved mer kontroll. Sannsynligvis er det mer effektivt å gi lærerne, sykepleierne, legene og de fleste andre yrkesgrupper mer tillit.
Mye forskning tyder på at det er en bedre strategi. Den svenske statsviteren Bo Rothstein har nemlig sett på hva som kjennetegner gode, velfungerende samfunn. Mer enn noe annet så er det tillit, og tillitens økonomiske, sosiale og kulturelle herligheter er omfattende. De nordiske landenes suksess kan i stor grad forklares med et generelt høyt tillitsnivå, borgerne imellom, og mellom borgere og offentlig sektor. Hvorfor da redusere den?
Smerten mange arbeidstakere opplever gjennom de omfattende kontrollregimene de nå er underlagt, reflekterer nettopp at de ikke gis tillit. De anerkjennes bare gjennom reduksjonsmekanismene rapporteringen gir, og de synes at arbeidsdagen er byråkratisert i stykker.
Det er ille, men mer alvorlig enn den enkeltes mistrivsel er de samfunnsmessige konsekvensene: Jo mindre tillit vi har til hverandre, desto mer kontroll trenger vi. Samtidig: Jo mer kontroll vi utøver overfor hverandre, desto mindre tillit får vi til hverandre.
Og så videre, og så videre. Denne spiralen av synkende tillit er i sin essens oppskriften for å bygge ned et samfunn. I ordets egentlige forstand.