Å øke produksjonen av boliger er ikke lett. Boliger er ikke leverpostei. Det er ikke bare å kjøpe litt mer av råvarene og sette opp tempoet på samlebåndet når etterspørselen tar seg opp. Boligproduksjon tar tid, og den krever først og fremst tomter.
For Oslo sitt vedkommende finnes det i alle fall seks ulike strategier:
En: Man kan rive eksisterende bygg, og erstatte den med en ny og tettere bebyggelse. Det er dyrt, det er dårlig samfunnsøkonomi og det er noe grunnleggende perverst over det å ødelegge gode bomiljøer for å lage nye med lavere kvalitet. Oslo kommune driver allerede med dette, mye fordi kommunen har en nesten parodisk forståelse av hva et «knutepunkt» er. Dra til Holtet, som ligger langs Ekebergbanen, og tell antall leiligheter som nå er grodd opp i tidligere villahager. Ødeleggelsene er store og den positive arealeffekten er minimal. En rekke lignende fortettingsprosjekter realiseres i dag gjennom at fine velfungerende boområder blir ødelagt. Kvaliteten på det nye er stort sett sjokkerende lav, og ser ut til å være motivert av alt annet enn innbyggernes ve og vel.
To: Man kan også gjøre som Oslo Arbeiderparti foreslo - antageligvis i ren desperasjon - fire dager før valget: Man kan bygge på to etasjer på alle bygninger innenfor ring 3. Det er dyrt, ekstremt komplisert, og det monner ikke i det hele tatt. Dessuten er det ganske mange steder sterkt ødeleggende både for naboer og for byen som helhet.
Tre: Man kan bygge i marka. Det kan godt bli en farse. Hvis man bygger rekkehus mellom Skullerud og Mariholtet med samme tetthet som man har gjort ellers i randsonen, får man plass til 3000 mennesker. Det er et magert bytte når innsatsen er å ødelegge den mest brukte delen av Østmarka. Bad deal.
Fire: Hvis man derimot bygger en søm av 30 etasjers blokker - med 3000 m² i grunnflate - langs dagens markagrense, fra vest til øst, blir arealeffekten enormt god. Det vil røfflig gi plass til 350.000 mennesker, og Oslos arealbehov vil være løst for overskuelig fremtid. Dessuten er det genialt med hensyn til bruken av eksisterende infrastruktur, og ingen vil miste utsikten til fjorden eller byen. Om dette er et konstruktivt bidrag til en god og trivelig by kan diskuteres, men ved bruk av ambisiøs arkitektur er dette en mulighet som ikke bør glemmes. Gode arkitekter har tidligere tenkt denne tanken. Den bør ikke feies til side, men muligens er det helt umulig å få folkelig støtte for en slik tanke.
Fem: Man kan bygge ut store arealer som i dag er mindre velfungerende. Området rundt Grorud t-banestasjon er ett av de som peker seg ut. Ved å integrere Romsås, Grorud og Ammerud i en ny bystruktur kan svært mye oppnås. Ved å tenke stort, ved å ta litt skog, bygge om veisystemet, og investere i klassiske byfunksjoner kan en ny småby innad i Oslo realiseres. Her er det mulig å få plass til 30.000 nye innbyggere. Det kan gjøres brutalt og dårlig, eller elegant og humant.
Seks: Viktigst er det imidlertid å innse at Oslo som territoriell størrelse ikke er gitt. Byen har fått nye grenser tidligere - i 1948 vokste den og slukte Aker. Det kan skje igjen. Byen bør absorbere flere av nabokommunene slik at veksten kan samordnes, fordeles og optimaliseres. Derfor bør de nye utbyggingene legges i nærheten av togstasjoner som er omgitt av tilstrekkelig med areal som ikke kolliderer med jordvernet. Det betyr i klartekst at et område som flystripa på Kjeller ved Lillestrøm bør sees som en boligreserve. Den måler i alt 1100 dekar, og hvis den bygges ut med samme tetthet som Grünerløkka - som stort sett ikke har mer enn fire etasjers bygårder - vil den få 12000 innbyggere. Ikke all verden, men det monner. Med en rekkehusprofil blir det ikke mer enn 3000 innbyggere. Slike områder finnes det mange av.
Det er viktig å unngå at Kjeller og andre lignende områder får samme lave tetthet som Fornebu. Der er tettheten på et nivå som kunne indikere at man befant seg i en del av landet der det ikke fantes arealmangel. Staten hadde en halv hånd på rattet i den prosessen. Det var altfor lite, siden Bærum kommune satt med den sentrale makten, og manglet innlevelse i fremtidens utfordringer.
Hvis man ellers går gjennom de mange utbyggingene i kommunene rundt Oslo trer det fram et mønster: altfor mange av dem har lav tetthet, er for små, og er lagt på steder som gjør at privatbilen i praksis er eneste mulighet for transport. Disse kommunene har med få unntak vært sitt ansvar ubevisst, og fortjener dessverre ikke å eksistere. De gjør oss alle fattigere, og bidrar til at presset på veisystemet blir uholdbart.
Hvis politikerne i regionen ønsker å håndtere veksten på en god måte må de gjøre noe seriøst og kraftfullt. Det krever mer av dem enn det de hittil har prestert, og ikke minst handler det om å oppløse kommunegrensene, og så gi seg hen til fornuften.
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.