I leserbrevspaltene i landets lokalaviser er arkitekturdebattene nå de som tar mest plass.
Folk krangler lenge og intenst om takvinkler, fasademateriale, høyder og arkitektonisk stil. Debattene om arkitektur handler ikke bare om de enkelte bygningene, men også om deres rolle som lokale identitetsbærere. Ikke minst finnes en evigvarende konflikt mellom det å la bygningene bli planlagt av arkitekter, eller å påføre dem begrensninger som har som mål å frembringe noe som er autentisk og sant.
Dette ordskiftet er viktig og kanskje et av de mest undervurderte om man søker å forstå hvordan det norske samfunnet har utviklet seg. Hvis man er interessert i det ideologiske og mentale landskapet, gir få steder mer stoff/materiale enn de tusenvis av lokale arkitekturdebatter.
Det finnes grovt sett tre fronter i denne debatten. Den ene står for en kompromissløs tro på arkitekturen og ikke minst arkitektene. Gi dem frihet, da vil skjønnhet og mening oppstå. Noen ganger vil arkitektene ønske seg en lokal tilpasning, andre ganger vil de argumentere for et radikalt brudd. Hovedpoenget er at ekspertisen – altså arkitektene – bør bestemme. Det andre perspektivet fremholder at lokal bygeskikk må legge føringer for hvordan nye bygninger skal se ut. Tilpasning og ikke brudd er selve idealet. Her er garden av lokale aktivister og nykonservative gått i allianse, der det å skue tilbake og ikke fremover er selve poenget. Det nye er dårlig, det gamle er bra, er deres uoffisielle slagord. Det tredje standpunkter er at folk må få gjøre som de selv vil. Dette kultursosiologiske inspirerte tankegodset er kjennetegnet av ideen om at smak først og fremst er en avleiring av klasseforhold i samfunnet, og at det foregår en form for undertrykkelse fra eliten, som visstnok foretrekker modernismen, mot folket – som visstnok har en hang til gipsrosetter og smårutete vinduer.
Jeg har deltatt i en del debatter der disse frontene møtes og de er like håpløse som ordskiftene mellom Israelvenner og Palestinakomiteen. Ingen har evnen til å holde distanse til egne meninger, det finnes bare rett og galt. Den konservative kunsthistorikeren Tommy Sørby er interessant i så måte. Han mener at han kan se forskjellen på godt og dårlig, og at modernismen i arkitekturen representerer det dårlige, mens det som ble skapt i renessansen, barokken og neoklassisismen nærmest per definisjon er bra. Han betegner typisk nok nyere bygg med metaforer som «et parkeringshus» (om Operaen), og har omtalt rådhuset i Ålesund slik: «Det føles som noe ondt som kommer imot meg». Modernismen blir hele tiden omtalt som «kald» eller «menneskefiendtlig», uten at det egentlig kommer noen forklaring på hva det er som er så «kaldt». Er det slik at fraværet av ornamenter i seg selv er kjølig? Og hvis så, er det da slik at det kjølige per definisjon er dårlig? Isåfall: Hvordan er de kjølige bygningene dårlige? Hva er det deres forbrytelse består i?
Det som kjennetegner konservative kommentatorer av arkitektur i norsk dagspresse, slik som Aftenpostens journalister Bjørn Brøymer eller Ulf Andenæs, er at de ikke oppfatter at moderne arkitektur er et enormt stor felt. De maler med en pensel som er så bred at de ender opp med å ikke se noe som helst. Fra de første rene funksjonalistiske bygningene på 1900-tallet og frem til i dag er det bygget mer enn noensinne tidligere i historien, og variasjonen innad i modernismen både med hensyn til regionale, nasjonale og rene stilmessige retninger er ekstremt stor. Det er meningsløst å utdele strykkarakter til modernismen i seg selv, og mye mer interessant å gå inn i en debatt om de enkelte bygningene og deres egenart. Det krever mye kunnskap og mye ydmykhet.
På den andre siden står arkitektenes forsvarere, som reagerer instinktivt med sinne og perfiditeter om noen hevder at arkitekter de facto har bygd en masse grusomme bygninger, og at det kunne vært interessant å kunne ha sterkere demokratiske prosesser rundt større offentlige byggeoppdrag.
Personlig mener jeg at både konkurransen om nytt Munchmuseum og nytt Nasjonalmuseum på Vestbanen demonstrerer dette poenget. Man har rett og slett kåret feil vinnere. Selvsagt er det mulig jeg ikke ser genialiteten i vinnerkonseptene, men når man leser begrunnelsene fra juryene blir man heller ikke overbevist. Språkbruken er ikke akkurat forklarende.
Det man snart bør tørre, er å diskutere hva som kjennetegner god arkitektur. Etter 20 år med kultursosiologisk relativisme, og evig kamp mellom nostalgi og modernitet er det på tide å åpne debatten igjen. Det er slik at de fleste i Norge mener at Operaen er fin, veldig fin. Den er en moderne bygning som er elsket. Hva er det med den som har slik appell, som tilfredsstiller sansene? Det er også slik at svært få har noe negativt å si om Nidarosdomen, et komplekst og omfattende byggverk oppført i perioden mellom 1100-tallet og ca. 1320. Hva er det med den som har slik kraft?
Da den danske arkitekten og designeren Arne Jacobsen ble bedt om å kommentere hva som gjør noe vakrere enn noe annet, poengterte han at «alt handlet om proporsjoner» og ikke om stil. Det er et avansert og krevende argument, det fordrer lang trening i å se og diskutere arkitektur og tredimensjonale former. Det han egentlig henviser til er estetikkfaget og dets mange avskytninger. Hvis vi gjorde som Jacobsen anbefalte, vil det åpne opp for mye bedre diskusjoner. Norske kommentatorer på arkitekturfeltet må ta den utfordringen og bevilge seg litt mer dybdekunnskap. I teater, i billedkunst og litteratur er det en lang tradisjon for å diskutere hva kvalitet er. Den tradisjonen er mye kortere i arkitekturen, men den er kanskje enda viktigere. Det som oppføres har en tendens til å stå i hundrevis av år.
Da bør det også ha blitt diskutert hardt, kompetent og lenge.