De økonomiske forskjellene i Norge eksploderte mellom 1990 og 2000, før de eksploderte på nytt i tiåret vi nettopp har lagt bak oss. Det spiller liten rolle om Arbeiderpartiet eller andre borgerlige partier har sittet med makten, forskjellene bare øker.
De som har gjort det suverent best er de aller rikeste. Den øverste tidels promillen tjente på 2000-tallet jevnt over 178 gjennomsnittsårslønner hver. Deres rikdom har vokst langt raskere enn den neste fire tidels promille, som igjen har opplevd raskere relativ rikdomsvekst enn resten av den øverste promillen, som igjen har økt avstanden til de neste ni prosentene som igjen ? Denne utviklingen ble dokumentert, analysert og kritisert av tenketanken Manifest Analyse i rapporten «Det nye Norge» som kom tidligere i år.
Nå har den unge og begavede Klassekampen-journalisten Mímir Kristjánsson skrevet en bok (på Forlaget Manifest) om de aller, aller rikeste. Boka handler først og fremst om deres retorikk. Det er morsom, men samtidig trist og egentlig dypt alvorlig lesing.
Kristjansson skriver lett, skarpt og vittig. Hans metode er å gå systematisk og kortfattet gjennom de mest absurde utsagn og ansatser til «analyse» av politikk og samfunnsliv de superrike har kommet med de siste 10-15 åra. Passasjene er ledsaget av korte, ironiske kommentarer. Mye av det som kommer fram er så kvalmende at litt salt ironi er nødvendig for at en noenlunde samfunnsbevisst person skal kunne fordøye det forfatteren serverer uten å bli dårlig.
Om ikke Kristjánssons studieobjekter hadde vært så ressurssterke på den aller lettest målbare måten, ville samfunnsforståelsen de utviser kunne rammes av redaktørplakatens formaninger om å beskytte kunnskapsmessig og intellektuelt hjelpeløse personer mot seg selv. Nå har nok ikke Kristjánsson valgt verken sine sitater eller hovedpersoner på en balansert måte. Han er også rask til å slutte fra hva en bestemt superrik måtte få seg til å si, til klassen som sådan. Men antakelig er disse tingene sagt i fullt alvor og danner et mønster:
Hver minste lille avgift betyr at kommunismen er neste stopp. De rike blir syke av ordinære bokettersyn, og hvis noen tar til motmæle (for ikke å si går mot Ola Mæle) føler de seg forfulgt og dårlig behandlet, mens deres våpendrager Siv Jensen sammenlikner politiske tilsvar i Norge med politisk terror i Zimbabwe.
Av andre gjengangere finner vi sterk tro på at deres rikdom utelukkende skyldes egen fortreffelighet og harde arbeid, mens arbeiderklassen er lat og middelklassen besitter diffuse kvalifikasjoner. Begge klasser er misunnelige og ingen av dem vet å kle seg. LO er en fare for demokratiet. På den annen side kan de rikes penger godt brukes som pressmiddel uten at det er noe demokratisk problem. Norge er en bananrepublikk, mens de politiske regimene i skatteparadisene der de superrike parkerer sine skip og penger er langt å foretrekke.
Til tross for det absurde debattnivået får Kristjánsson oss til å tro at sutringen gir politiske resultater. Hans hypotese er at hylekoret fra de rike overdøver forskjellseksplosjonen. Det kan godt være riktig at oppførselen har en effekt, om enn uintendert. I USA har den ekstreme høyresida flyttet det politiske sentrum stadig lenger mot høyre med den samme teknikken. Demokratene dilter lydig etter og det samme gjør visst norske (venstre-)sosialdemokrater. Verken næringsminister Trond Giske eller tidligere finansminister Kristin Halvorsen kommer spesielt godt ut av historien som fortelles her.
En annen hypotese kan være at de rike er født sånn: Egenskaper som selvrettferdighet, mangel på empati og perspektiv, og sense of entitlement er noe vi alle besitter, men de er kanskje like ujevnt fordelt i befolkningen som rikdommen?
En tredje hypotese er at de er blitt sånn: Når du først er på toppen, er du sannsynligvis omgitt av folk som snakker deg etter munnen. Vedvarende mangel på korrektiver kan kanskje føre til at personlighet og tenkeevne tar varig skade?
Jeg får lyst til å foreslå en politisk hestehandel: Vi fjerner formuesskatten, i bytte mot at alle med en reell formue på en milliard eller mer tar et kurs i saklighetslære etterfulgt av 100 timers grunnkurs i statsvitenskap med spesiell vekt på sammenlikning av politiske systemer og politisk teori. Vi kan gjøre et unntak for anstendige rikinger som Petter Stordalen og Trond Mohn.
Anmelderen er førsteamanuensis ved Høyskolen i Hedmark og Markedshøyskolen.