Kalnes, som tomten heter, vil i løpet av få år og tre til fire milliarder kroner bli transformert til nesten 90.000 kvadratmeter sykehus. Kalnes ligger rent politisk rent perfekt til, mer midt i fylket er det vanskelig å ligge, det er 32 kilometer fra Halden og 32 kilometer fra Moss, og tomten har vært rimelig og den er stor nok. Imidlertid er plasseringen dårlig målt ut fra alle andre premisser. Sykehuset burde ha ligget inne i Sarpsborg, ikke utenfor.
Én ting er at det må opprettes en ny busslinje, noe helt annet er at Sarpsborg hadde tjent usedvanlig mye på å få en stor vital institusjon i sin tilnærmet døde midte. Faktum er at Sarpsborg er en av de mest ødelagte byene i kongeriket, og samtidig representerer en gedigen vekstmulighet.
La meg forklare: Sarpsborg var for 100 år siden en fin småby, gjennomindustrialisert, kultivert av både arbeiderbevegelsen, de lavkirkelige aktivistene og den borgerlige industrikapitalen. Sarpsborg var kjennetegnet av et rikt og dynamisk byliv, blant annet hadde man landets høyeste kinotetthet, og et omfattende kulturtilbud generelt. I etterkrigstiden holdt dette bildet seg lenge, men fra 1970- tallet av blir byen gradvis mindre viktig. Nedbygging av arbeidskrevende industri, boligbygging utenfor byen, og kjøpesenterveksten virker sammen som en dødelig mikstur – byen mister sine fortrinn og blir sakte, men sikkert mer og mer irrelevant. I dag er sentrum kun en skygge av sitt fordums skinnende jeg, og alle krefter burde vært satt inn på å snu denne situasjonen. Hvis man hadde plassert sykehuset slik at det lå tett på dagens sentrum, ville det gitt både de besøkende pasientene et mye mer interessant og humant opphold, det ville gitt Sarpsborg mulighet for å bygge ut næringsklynger rundt sykehuset, og det ville vitalisert sentrum og medført at privat kapital kunne ha sett byen som mer attraktiv.
I en oppgave på Arkitektur- og designhøyskolen i 2008 demonstrerte Anders Hartmann til fulle hvor produktiv, elegant, urban og vekstfremmende en slik strategi ville være. Hans poeng var såre enkelt; sykehus bør sees som ressurser for sine omgivelser, ikke bare et sted der syke skal bli friske. Det ville ikke vært urimelig å forvente at Østfolds politiske ledere delte disse observasjonene, i dette fylket har man tross alt allerede lagt høyskolen på et jorde tre kilometer utenfor Halden sentrum, og alle som har vært i Halden vet at et par tusen studenter inne i sentrum er nettopp det byen mangler. Imidlertid er det ikke slik at alle lærer av sine feil, og kanskje er det lettere å lære av andre, slik som Trondheim?
St. Olavs Hospital i Trondheim, som er ett av landets største og nyeste sykehus, ble påbegynt i 2002 og vil være fullt utbygd i 2013. Det demonstrerer til fulle hvor poengtert en bymessig fundert sykehusstrategi er. Her er den urbane integrasjonen tilnærmet fullkommen, og bydelen Øya bærer positivt preg av en slik måte å tenke sykehus på.
Denne uken ble det også klart at det nye sykehuset for Drammensregionen, som var tenkt lagt til en gammel industritomt i Lier, er blitt stoppet. Drammens politikere har i stedet planer om å ruste opp og bygge på det eksisterende sykehuset i Drammen. Drammen er kanskje den byen i Norge der bypolitikken er mest utviklet, en politikk som er meislet ut både av ambisiøse og flinke politikere, utholdende lokalt engasjement, patriotisk næringsliv og en usedvanlig kompetent kommuneadministrasjon. At Drammen, som har fått status som utstillingsvindu for vellykket byutvikling, nå vil ha sykehus i byen og ikke utenfor byen, er kanskje et vannskille. Iallfall bør man håpe at det kan påvirke debatten på Nord- Vestlandet, der det diskuteres hvor man bør legge det nye sykehuset.
Mange – ikke minst innad i det politiske systemet – ivrer nå for at Botnfjordsøra som er senter i Gjemnes kommune, geografisk midt imellom Molde og Kristiansund skal bli åstedet for et nytt sykehus. Hvis det skjer, er det bare å glemme de to byene i de store prognosene om fremtidens vekstsentra, og en slik beslutning vil overgå den i Østfold i meningsløshet.
Debattene om sykehusplassering har ofte preg av å handle om smått mot stort, og det nære varme lokalsamfunnet mot det vonde storsamfunnet. Så forsøker politikerne å skape kompromisser der geografi blir transformert til politikk, og da håper man at alle blir fornøyd, identisk avstand i kilometer blir et uttrykk for rettferdighet. Det er omtrent slik unger som krangler om godteri oppfører seg, ekstremt opptatt av formell rettferdighet, uhelbredelig uinteressert i reelle gevinster.
Alle som ser på priser seg lykkelig for at dette bare er et stadium i barns utvikling. Synd hvis vi ikke kan forvente det samme fremskrittet blant våre folkevalgte.
Erling Dokk Holm er førsteamanuensis ved Markedshøyskolen, og skriver jevnlig i Dagens Næringsliv.