Det ene var forfattet av DNs egen kommentator Bård Bjerkholt, det andre kom fra tre professorer i konkurranseøkonomi - Lars Sørgaard, Tommy Staahl Gabrielsen og Nils-Henrik von der Fehr.De tre professorene har vært svært aktive i den snart ett år lange debatten om utvalgets innstilling. Sørgaard og Staahl Gabrielsen har vært sjeføkonomer i Konkurransetilsynet, mens von der Fehr har hatt utredningsoppdrag for tilsynet på dette feltet.
De mener utvalgets forslag er «dårlig» og «bommer helt». Dette hevder de uten å føle noen forpliktelse til å snakke om de viktige problemene Matkjedeutvalget fant og som faktisk begrunner vårt forslag om en ny lov om god handelsskikk med tilhørende ombud.
I stedet går professorene og Bjerkholt indirekte til verks. Dels i form av meningsløst ordkløyveri, og dels i form av en faglig kritikk som fortjener vår oppmerksomhet.
Kritikken mot utvalgets bruk av teori er både generell - vi har brukt «gal teori» - og anvendt - vi måler ikke makt ved å studere marginer. I disse diskusjonene ligger nøkkelen til å forstå hvorfor matkjedeutvalget og det konkurranseøkonomiske miljøet ser og legger vekt på helt forskjellige ting når de betrakter markedet for dagligvarer.
Matkjedeutvalget var en maktutredning. For å forstå makt, benyttet vi etablert samfunnsfaglig teori om makt. Dette faller økonomene tungt for brystet. Argumentet synes å være at deres disiplin ikke kan lære av andre.
Professorene har kanskje glemt at den nyklassiske økonomien som ligger under deres egne teoretiske posisjoner, i sin tid ble modellert fra fysikk utviklet på 1600-tallet? Den klassiske mekanikken beskjeftiget seg med objekter i bevegelse, kraft, motkraft og likevekt, som i de nyklassiske pionerenes hoder ble til tilbud og etterspørsel, markedslikevekt og prisdannelse. Makt har ingen, så lenge det er mange nok rasjonelle aktører på hver sin side av markedet. Dette gir en klar, men snever forståelse, der makt i realiteten er lik evnen til å hente ut høyere pris i de ulike leddene.
Når utvalget ikke holder seg innenfor dette rammeverket, tolkes det som at vi ikke har forstått det. Det er ikke sikkert det er så enkelt.
Et grunnleggende problem ved å studere priser og marginer, er at disse fastsettes i kjeder som er integrerte konserner. Kontroll over eiendom, grossist, butikk, distribusjon og i økende grad produksjon gir rike muligheter til selv å velge hvor marginene skal dukke opp. Marginstudier forteller oss heller ikke noe om hvem som bærer ulike risikoer ved å forhandle mat.
Sosiologi og statsvitenskap starter ikke med å låne metaforer fra fysikken. Disse fagene har en lang tradisjon for selv å forsøke å forstå hvordan mennesker og grupper utøver makt overfor hverandre innenfor ulike sosiale og kulturelle sammenhenger.
Våre kanskje viktigste grep i studiet av markedsmakt er likevel hentet fra en (langt nyere) form for økonomi, såkalt adferdsøkonomi, som i sin tur springer direkte ut fra et annet fag som studerer mennesker, den kognitive psykologien. Fra denne retningen henter vi to særlig viktige premisser:
- Folk velger ofte minste motstands vei. Med god råd, men presset på tid og med hodet fullt av andre viktige beslutninger går de fleste av oss som regel i vår faste butikk. Dette gir butikkene det vi kaller portvoktermakt: De selger markedsadgang. Og det gjør at konkurransen mellom butikkene handler mer om plassering og nybygg enn om løpende priskonkurranse på et bredt sett av varer.
- De som legger til rette for andres valg - kalt valgarkitekter - har stor makt over den som velger. Det betyr at hvordan ting er stablet og presentert i en butikk, har stor innflytelse på hva som kjøpes. Dette kaller vi regimakt.
At vi handler på denne måten - i dobbelt forstand - gjør at kjedene ikke disiplineres av forbrukerne i den grad konkurranseøkonomene synes å forutsette. Det gir rom for å hive varer inn og ut, og opp og ned i hyllene, ikke bare for å presse på pris, men også for mindre aktverdige formål.
Utvalget dokumenterer at kjeder ber om oppskrifter og kalkyler mens de forhandler på pris. Kopiprodukter lanseres uten at leverandører tør forfølge dette. Dette kan undergrave både innovasjon og konkurranseforhold. Kjedene forlanger rundsumbetalinger med uklare og/eller marginale motytelser. Dette kan virke fordyrende, noe minst ett annet konkurransefaglig miljø, det finske konkurransetilsynet, er enig i.
Hvis tilsynet og dets forsvarere kunne legge hensynet til egen faglig prestisje til side, kunne vi kanskje snakke om disse viktige, konkrete problemstillingene og hva kan gjøre med dem?
Bent Sofus Tranøy, medlem av matkjedeutvalget og førsteamanuensis på Markedshøyskolen