De bygger Midgardsormen. Bortsett fra at Midgardsormen i norrøn mytologi er navnet på det beistet som omslutter hele Midgard, og som har spist seg så stor at den kan bite seg selv i halen, så er Midgardsormen også navnet på et infrastrukturprosjekt til 1,3 milliarder som ingen kan se. Midgardsormen er det nye avløpssystemet som bygges for å hindre forurenset avløpsvann å nå Oslofjorden. Etter store regnskyll - som de vi har hatt i høst - flyter kloakksøppel ut i Bjørvika og Akerselva. Ikke så rart all den tid avløpssystemet er fra 1870-årene, og dimensjonert for datidens bygningsmasse og mer moderate nedbørsmengder. Midgardsormen skal fjerne problemene og vil bestå av en underjordisk trasé av rør som skal strekke seg fra Cuba på Grünerløkka nedover Akerselva til Grønland, videre til Gamlebyen og gjennom en enorm tunnel helt frem til Bekkelaget renseanlegg. Midgardsormen arbeider seg frem gjennom et området av Oslo der historien har lagt igjen et uendelig stort antall spor. De som graver finner jevnlig gjenstander som stammer fra 1000 år gamle bosetninger, og denne typen prosess står i en sterk konflikt med måten ingeniørene og arkitektene i etterkrigstiden tenkte. De var formet av et annet ideal, de ville rive det gamle og bygge en ny by på en såle av infrastruktur.
De store futuriske tenkerne fra 1920-tallet og fremover drømte om en by der menneskene levde oppe i lyset, og den gode luften, mens alle skitne, men nødvendige prosesser lå som en såle man bygde på. I illustrasjonen til Le Corbusier, eller vår hjemlige fremtidsfantast Olav Selvaags byplaner, avtegner det samme idealet seg; at all infrastruktur ble bygget først, og så ble bygningene, gatene og torgene lagt oppe på det hele. Denne formen for fremtidsvyer ble det aldri noe av. Le Corbusier arkitektur er blitt realisert i ganske stort monn, og også hans byplaner har blitt omfavnet. For eksempel er den indiske byen Chandigarh signert Le Corbusier, og vitner om hvor ambisiøst og også autistisk han tenkte. Imidlertid forlot aldri de sterkeste av hans konsepter tegnebrettet. De skisserte opp byer der livet ble levet i høyden, mens infrastrukturen arbeidet i dypet.
Det paradoksale er at denne futuriske byen bygges i dag, selv om det ikke skjer på måten Le Corbusier eller Olav Selvaag så for seg. Selvaag ville for eksempel rive hele Grünerløkka, lage et nytt gatenett og trekke terrasseblokker over det hele. Hygienisk, effektivt, billig - og etter hans syn også koselig. Planene møtte selvsagt så mye motstand at de aldri ble virkelighet. Riving er i det hele tatt uforenlig med befolkningens økende interesse for byen som et historisk fenomen og et kulturprodukt, og ergo - og heldigvis - blir den gamle murbyen stående til evig tid.
Det som imidlertid både er mulig og nødvendig er å realisere den grunnleggende ideen om å legge det som legges kan, i rør. Det er derfor rør og underjordiske gater i stål, plast og ikke minst betong gjennomhuller stadig mer av den materien menneskene beveger seg oppe på. Det ekstreme været, de sammenvevende datanettene, den voksende folkemengden, den økende trafikken og de stadig flere bygningene krever at en stigende andel av de volumene som finnes under oss blir tatt i bruk. Midgardsormen er et eksempel på hva som kommer. Rådgivende Ingeniørers Forening publiserte ifjor en rapport som anslår at etterslepet på vedlikehold og investeringer i avløpssektoren er på svimlende 110 milliarder kroner. Det høres helt ko-ko ut, men problemet er at tallet er ganske edruelig: Der ned i det store fuktige massene ruster stålrørene - som ble lagt i bakken for femti år siden - med en hastighet de færreste hadde forestilt seg, og siden det regner mer enn tidligere, og ikke minst mer intenst når himmelen først åpner sine sluser, blir belastningen på systemene ekstreme. De enorme utfordringene kan bare møtes med store mengder betong, avanserte boreteknologier, flinke ingeniører og rause budsjetter.
Mest frapperende er kanskje det vi alle kan oppleve, nemlig veitunnelene. Hvis noen i 1980 hadde sagt at Oslo ville bli en by på toppen av et veisystem som knapt så dagslys, ville de blitt avfeid som futurister uten realisme i bagasjen. Imidlertid er det nettopp det som har skjedd. Kombinasjonen av økt trafikk og stigende interessen for at byen skal ha store livskvaliteter resulterer også i stadig flere tunneler. Det er nå mulig å kjøre bil gjennom Oslo uten å være mer en noen få sekunder på en vei som har himmelen som tak. Det er science fiction, og det fungerer utmerket. Og det har bare så vidt begynt.
Erling Dokk Holm arbeider ved Markedshøyskolen og Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.